Beginning
Stefanus sin forsvarstale
7 Øverstepresten spurte Stefanus: ”Er disse anklagene sanne?”
2 Stefanus svarte: ”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan.[a] 3 Gud sa til ham: ’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’[b] 4 Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor. 5 Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn.
6 Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år. 7 ’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud, ’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’[c]
8 Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob[d], og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre. 9 Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham. 10 Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen.
11 Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat. 12 Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til. 13 På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao. 14 Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer. 15 Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans. 16 Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner.
17 Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt. 18 Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef.[e] 19 Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø.
20 I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder. 21 Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn. 22 Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet.
23 Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene[f], for å hjelpe dem. 24 Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren. 25 Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke.
26 Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa: ’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’ 27 Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28 Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’[g] 29 Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.
30 Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk. 31 Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham: 32 ’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp. 33 Herren sa til ham: ’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord. 34 Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’[h]
35 Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann. 36 Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år.
37 Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa: ’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’[i] 38 Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv,[j] og overgi det til oss.
39 Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt. 40 De sa til Aron, som var bror til Moses: ’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’[k] 41 Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap. 42 Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok[l] sier Gud:
’Var det meg dere ofret til i de 40 årene i ørkenen, dere Israels folk?
43 Nei, dere drasset omkring på avgudene deres,
teltet til Molok og stjernen til Romfa,
bilder som dere selv gjorde for å kunne tilbe.
Derfor skal jeg fordrive dere til et land bortenfor Babylon.’[m]
44 På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt[n]. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses. 45 Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid.
46 Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud, 47 Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det. 48 Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja:
49 ’Himmelen er min trone,
og jorden er min foteskammel.
Kan du bygge et tempel til meg som er bedre enn dette?
sier Herren.
Kan du gi meg et sted der jeg kan bo?
50 Jeg har jo skapt både himmelen og jorden.’[o]
51 Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde. 52 Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige[p] skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet. 53 Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven[q], til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.”
Stefanus bli steinet
54 Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne[r]. 55 Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.[s] 56 Stefanus sa: ”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen[t], stå ved Guds høyre hånd!”
57 Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus. 58 De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus[u].
59 Mens steinene haglet over Stefanus, ba han: ”Herre Jesus, ta imot min Ånd.” 60 Så falt han på kne og ropte: ”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.
8 Også Saulus syntes det var rett at de drepte Stefanus.
Saulus forfølger de troende
Samme dagen brøt det ut en alvorlig forfølgelse av de troende. Den rammet hele menigheten i Jerusalem. Alle bortsett fra utsendingene ble spredd over hele Judea og Samaria. 2 Noen troende menn i den dypeste sorg rakk å begrave Stefanus. 3 Saulus var mer enn grusom i sin forfølgelse av de troende. Han brøt seg inn i hus etter hus, slepte ut menn og kvinner og satte dem i fengsel.
4 De troende som hadde blitt spredd, reiste omkring og fortalte de glade nyhetene om Jesus over alt der de kom. 5 Filip[v], for eksempel, reiste til hovedstaden i Samaria og fortalte folket der at Jesus er Kristus, den lovede kongen. 6 Mange lyttet oppmerksomt på det han hadde å si når de så de store miraklene han gjorde. 7 Mange onde ånder ble drevet ut og forlot sine offer under høye skrik. Mange som hadde vært lamme, eller handikappet på andre måter, ble helbredet. 8 Dette utløste stor glede i byen.
Filip og trollmannen Simon
9 I byen var det også en mann som het Simon. Han hadde drevet med trolldom i mange år og hadde stort innflytelse over folket i Samaria. Han påsto seg å være noe stort. 10 Alle, både rike og fattige, sa om ham: ”Han er en gud, det er Den store kraften som viser seg i ham.” 11 På grunn av trolldommen var alle tilhengere av ham. 12 Men nå begynte folket i stedet å tro på Filip og budskapet om Jesus Kristus, at Gud ville gjøre menneskene til sitt eget folk. Mange menn og kvinner lot seg døpe. 13 Også Simon kom til tro og ble døpt. Han fulgte Filip over alt der han gikk, og han var forbløffet over de tegn og mirakler som Filip gjorde.
14 Ryktet om at folket i Samaria hadde begynt tro på budskapet om Jesus, nådde også Jerusalem. Apostlene sendte derfor Peter og Johannes dit. 15 Straks begynte de å be for alle som nylig var kommet til tro, at de måtte få Guds Hellige Ånd. 16 For Guds Ånd hadde ennå ikke kommet og fylt noen av dem, men de var bare døpt i navnet til Herren Jesus. 17 Peter og Johannes la nå hendene på hver enkelt, og de fikk Guds Hellige Ånd.
18 Da Simon så at de fikk Guds Ånd ved at utsendingene la hendene på hodene deres, tilbød han utsendingene penger og sa: 19 ”La meg også få denne makten, slik at mennesker får Guds Hellige Ånd når jeg legger hendene på dem.”
20 Peter svarte: ”Både du og pengene dine skal gå til grunne for alltid, dersom du tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! 21 Du har ikke noe med dette å gjøre, for din innstilling til Gud er helt feil. 22 Vend om fra din ondskap og be til Herren Jesus, så kanskje han tilgir deg dine lumske planer. 23 Jeg ser at du fortsatt sitter fast i avgudsdyrkelse og ikke har forlatt din onde måte å tenke på.”
24 Da ropte Simon: ”Be for meg til Herren, slik at jeg ikke bli rammet av dette fryktelige!”
25 Etter at Peter og Johannes hadde spredd budskapet om Herren Jesus i hovedstaden i Samaria, og bekreftet for folket at de selv hadde sett og hørt alt det de fortalte, vendte de tilbake til Jerusalem. På veien stanset de i flere av byene i Samaria for å fortelle de glade nyhetene om Jesus også der.
Filip og den etiopiske tjenestemannen
26 En engel fra Herren viste seg nå for Filip og sa til ham: ”Gå sørover[w], langs veien i ørkenen som går mellom Jerusalem og Gaza”. 27 Filip var lydig og gikk straks av sted. På veien kom en høy embetsmann, som arbeide ved hoffet hos Kandake, den etiopiske dronningen. Han hadde ansvaret for skattkamrene hos dronningen, og hadde reist til Jerusalem for å tilbe i templet. 28 Nå var han på vei tilbake i vognen sin. Han satt og leste høyt fra profeten Jesaja.
29 Da sa Guds Ånd til Filip: ”Gå bort til vognen og hold deg nært den!” 30 Filip skyndte seg bort, og da han hørte mannen lese det Gud hadde forutsagt ved profeten Jesaja, spurte han: ”Forstår du det du leser?”
31 ”Nei”, svarte mannen. ”Hvordan skulle jeg kunne det, når ingen forklarer det for meg?” Så ba han Filip stige opp i vognen og sette seg ved siden av ham. 32 Det stedet i Skriften[x] han nettopp hadde lest, var dette:
”Slik som en sau blir ført bort for å slaktes,
eller som et lam som står stille når det blir klippet,
på samme vis åpnet han ikke sin munn.
33 Han ble sjikanert og dømt urettferdig.
Hvem kan fortelle om etterkommerne hans,
når livet hans blir rykket bort fra jorden?”[y]
34 Mannen spurte Filip: ”Sa profeten Jesaja dette om seg selv eller om noen andre?” 35 Ut fra dette skriftstedet begynte Filip å forklare de glade nyhetene om Jesus. 36 Mens de reiste langs veien, kom de til et sted med vann. Da sa den etiopiske mannen: ”Se, her finnes vann! Kan jeg bli døpt?”[z] 38 Så ga han befaling om å stanse vognen. Sammen steg de ned i vannet, og Filip døpte ham.
39 Da de kom opp av vannet, rykket Guds Ånd plutselig Filip bort, og mannen så ham ikke mer. Han fortsatte reisen sin glad og lykkelig.
40 Filip hadde blitt forflyttet til byen Asjdod, og han dro fra by til by og fortalte de glade nyhetene om Jesus på sin vei fram til Cæsarea.
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.