13 I menigheten i Antiokia var det profeter som bar fram budskap fra Gud, og andre som underviste. Det var: Barnabas, Simeon, som også ble kalt ”den svarte”^[a], Lukius fra Kyréne, Manaen, som var pleiebror til fyrst Herodes, og Saulus. ² En gang da disse mennene tilba Herren og fastet, sa Guds Hellige Ånd: ”Velg ut Barnabas og Saulus til en spesiell oppgave som jeg har valgt dem ut for.” ³ Da de hadde fastet og bedt ytterligere en gang, la de hendene på de to og sendte dem ut på oppdraget.

Saulus blir Paulus. Paulus på Kypros

⁴ Etter at Barnabas og Saulus var blitt sendt ut av Guds Hellige Ånd, reiste de ned til Seleukia og seilte over til Kypros. ⁵ Den første byen de kom til, het Salamis. Der fant de fram til de jødiske synagogene^[b] og talte til folket om Jesus. Johannes Markus fulgte med som medarbeider.

⁶ De reiste fra by til by på hele øya og talte. Til slutt kom de til Pafos. Der møtte de en jødisk trollmann som het Barjesus. Han påsto at han kunne bringe budskap fra Gud. ⁷ Han brukte ofte å besøke den romerske landshøvdingen Sergius Paulus, som var en svært klok og forstandig mann.

Landshøvdingen ba nå Barnabas og Saulus hjem til seg, etter som han ville høre budskapet om Jesus. ⁸ Men trollmannen, som også ble kalt Elymas^[c], motarbeidet dette og forsøkte å hindre landshøvdingen fra å tro.

⁹ Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av Guds Hellige Ånd. Han satte øynene i trollmannen og sa: ¹⁰ ”Du djevelens sønn, full av bedrageri og falskhet, en fiende til alt som er godt, vil du aldri slutte med å forvrenge budskapet om Herren Jesus? ¹¹ Men nå har Herren bestemt at du skal bli straffet. Du skal bli totalt blind en tid.”

I samme øyeblikk senket det seg tåke og mørke over trollmannen. Hjelpeløs begynte han å gå omkring og lete etter noen som kunne holde ham i hånden og føre ham fram. ¹² Da landshøvdingen så det som skjedde, begynte han å tro. Han var helt forundret over det han hadde fått lære om Herren Jesus.

Paulus taler i Antiokia

¹³ Paulus og følget hans reiste fra Pafos og seilte til Perge i provinsen Pamfylia^[d]. Der forlot de Johannes Markus og reiste tilbake til Jerusalem. ¹⁴ Barnabas og Paulus fortsatte til Antiokia, en by i provinsen Pisidia^[e].

Da det ble hviledag^[f], gikk de til synagogen^[g] for å være med på gudstjenesten. ¹⁵ Etter den vanlige opplesningen av Moseloven og profetene^[h], snudde forstanderne for synagogen seg mot Paulus og Barnabas og sa: ”Brødre, om dere har noe å bidra med som kan være oss til hjelp, så kom fram og si det!”

¹⁶ Da reiste Paulus seg, ga tegn til alle om å være stille og sa: ”Israelitter^[i], og alle andre her som tilber Gud! Hør på meg!

¹⁷ Israels Gud valgte seg ut forfedrene våre til å være hans eget folk. Han lot dem bli et stort folk mens de bodde som fremmede i Egypt. I sin tid førte han folket ut derfra på en mektig måte og reddet dem fra slaveriet. ¹⁸ I 40 år hadde Gud tålmodighet mens de gikk i ørkenen. ¹⁹ Han utryddet sju folk i Kanaan og ga landet deres til israelittene. ²⁰ Alt dette tok omkring 450 år. Etter det lot han forskjellige dommere herske over folket, fram til den tiden da profeten Samuel styrte Israel.

²¹ Folket tigget om å få en konge, og Gud ga dem Saul, som var sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme. Han regjerte i 40 år. ²² Men Gud avsatte ham og lot David bli konge i stedet. Gud sa om ham: ’Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann som følger min vilje. Han vil gjøre alt det jeg sier til ham.’^{[j] 23} Gud lovet kong David at en av etterkommerne hans skulle bli en frelser for Israels folk. Det er dette som nå har blitt virkelighet. Jesus er den som frelser oss.

²⁴ Før Jesus trådte fram, forberedte døperen Johannes Israels folk ved å oppfordre alle til å forlate synden, vende om til Gud og la seg døpe. ²⁵ Da oppgaven til Johannes nærmet seg slutten, sa han: ’Jeg er ikke den personen som Gud har lovet for å frelse dere. Han kommer etter meg, og han er så mektig at jeg ikke en gang er verdig til å knytte opp remmene på sandalene hans.^[k]’

²⁶ Hør etter det jeg sier, dere som er etterkommere av Abraham, og alle andre som tilber Gud! Denne frelse gjelder oss alle. ²⁷ Folket i Jerusalem og lederne deres forsto ikke hvem Jesus var. De skjønte ikke at han var den som Gud talte om ved profetene, til tross for at de hadde hørt profetene sitt budskap^[l] bli lest hver uke på hviledagen. Derfor dømte de ham til døden, og gjennom det som skjedde, ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt. ²⁸ Ja, til tross for at de ikke kunne finne noen gyldig grunn til å henrette ham, ba de Pilatus om å drepe ham. ²⁹ Da de hadde sluttført alt som står i Skriften^[m] når det gjelder Jesu død, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.

³⁰ Men Gud vakte ham opp fra de døde. ³¹ Jesus viste seg mange ganger i de følgende dagene for dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. Det er disse som nå forteller om ham for Israels folk.

^32-33 Nå har turen kommet til dere. Vi er her for å fortelle de glade nyhetene om at Gud, nettopp i våre dager, har innfridd løftet sitt til forfedrene ved å vekke Jesus opp fra de døde. Det er om ham den andre salmen i Salmenes bok forteller, når den sier:

³⁴ For Gud hadde lovet at Jesus skulle stå opp fra de døde og aldri mer behøve å dø. Det forklarte han med ordene:

³⁵ Det løfte han tenkte på, var dette:

³⁶ Dette løfte handler ikke om David, for da David hadde tjent folket i trå med Guds vilje, døde han, ble begravd, og kroppen hans gikk til grunne. ³⁷ Nei, det handler om en annen, en som Gud vakte opp fra de døde, der kroppen ikke gikk til grunne.

³⁸ Mine venner, hør etter på det jeg har å si! Det er ved denne mannen, Jesus, som dere kan få tilgivelse for syndene deres. ³⁹ Alle som tror på ham, blir skyldfri innfor Gud, noe dere aldri kunne oppnå gjennom det å følge Moseloven^[q]. ⁴⁰ Derfor må dere passe nøye på. Ikke la dere bli rammet av det Gud advarer dere mot ved profetene^[r]:

⁴² Da gudstjenesten var over og Paulus og Barnabas dro fra synagogen, ba folket at de måtte komme tilbake neste uke på hviledagen, slik at de kunne få høre mer. ⁴³ Mange jøder, og andre som tilba Israels Gud, passet på å holde seg nær Paulus og Barnabas som talte til dem og oppfordret: ”Fortsett å leve fast forankret i Guds godhet og tilgivelse.”

Paulus sprer budskapet om Jesus til andre enn jødene

⁴⁴ På hviledagen^[t] en uke seinere, kom nesten hele byen for å høre budskapet om Herren Jesus. ⁴⁵ Da de religiøse lederne så alt folket, ble de misunnelse og begynte å håne Paulus og latterliggjøre alt han sa.

⁴⁶ Paulus og Barnabas svarte uten å nøle: ”Dere jøder skulle være de første som fikk sjansen til å høre budskapet om Herren Jesus, men etter som dere avviser tilbudet og gjør dere selv uverdige til det evige livet, så vender vi oss nå til andre folk. ⁴⁷ Det er også det Herren har gitt oss befaling om, for det står i Skriften^[u]:

⁴⁸ Da de som ikke var jøder, hørte dette, ble de svært glade og hyllet budskapet om Herren Jesus. Alle som var utsett til evig liv, begynte å tro. ⁴⁹ De glade nyhetene om Herren spredde seg i hele området.

⁵⁰ Men de religiøse lederne hisset opp de høytstående kvinnene som tilba Israels Gud. De ledende mennene i byen satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem bort fra området. ⁵¹ Begge ristet da støvet fra byens gater av føttene sine^[w] og bekymret seg ikke mer for innbyggerne, men fortsatte til byen Ikonium. ⁵² Disiplene ble fylt av glede og Guds Hellige Ånd.

Paulus og Barnabas i Ikonium

14 I byen Ikonium skjedde det samme. Paulus og Barnabas gikk til synagogen^[x] og talte til folket med slik kraft at mange, både jøder og de som ikke var jøder, kom til tro. ² Men de jødene som ikke ville tro, hisset opp innbyggerne i byen som ikke var jøder ved å snakke dårlig om Paulus og Barnabas. ³ Til tross for det stanset de en lenger tid og talte åpent og uten frykt om Herren Jesus, etter som de stolte på at han ville beskytte dem. Herren Jesus ga dem kraft til å gjøre mirakler og tegn som et bevis på at budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse var sant. ⁴ Folket i byen delte seg i to grupper: Noen holdt med de religiøse lederne, andre holdt med utsendingene.

^5-6 Etter en tid fikk Paulus og Barnabas greie på at jødene sammen med sine ledere, også de som ikke var jøder, hadde blitt enige om å mishandle og steine Paulus og Barnabas. De flyktet derfor til byene Lystra og Derbe i provinsen Lykaonia. Der dro de omkring i hele området ⁷ og fortalte de glade nyhetene om Jesus.

Paulus og Barnabas i Lystra og Derbe

⁸ Mens Paulus og Barnabas var i Lystra, møtte de en mann som hadde vært handikappet fra fødselen av, og som aldri hadde kunne gå. ⁹ Mannen satt og lyttet da Paulus talte, og da Paulus så på ha, forsto han at mannen hadde begynt å tro, og at han kunne bli helbredet. ¹⁰ Derfor ropte Paulus til ham: ”Reis deg opp og stå på beina dine!” Straks hoppet mannen opp og begynte å gå.

¹¹ Da folket så det Paulus hadde gjort, ropte de høyt på sitt eget språk: ”Gudene har blitt mennesker og kommet ned til oss!” ¹² De trodde at Barnabas var den greske guden Zevs, og at Paulus var Hermes, etter som det var han som førte ordet. ¹³ Presten i zevstemplet, som lå i utkanten av byen, kom med okser og blomsterkranser, som han og folket ville ofre til utsendingene foran byens port.

¹⁴ Men da det gikk opp for Barnabas og Paulus hva som var i ferd med å skje, rev de i stykker kappene sine og rutsjet rett inn i folkemassen og ropte: ¹⁵ ”Kjære venner, hva er det dere finner på? Vi er vanlige mennesker akkurat som dere! Vi har kommet til dere for å fortelle de glade nyhetene at dere ikke lenger trenger å vende dere til disse hjelpeløse gudene. I stedet kan dere nå tilbe den Gud som lever, han som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som finnes i tilværelsen.^{[y] 16} Fram til nå har Gud latt folkene fortsette å be til forskjellige guder. ¹⁷ Likevel har Gud gjennom alt det gode han gjør, jevnt og trutt gitt sine bevis på at han er til. Det er han som har gitt dere regn og gode avlinger, slik at dere har fått mat og kunne glede dere.” ¹⁸ Ved å markere dette klarte Paulus og Barnabas i siste sekund å hindre folket fra å ofre til dem.

¹⁹ Litt seinere kom noen jøder fra Antiokia og Ikonium og klarte å vende folket mot Paulus og Barnabas. Folket steinet Paulus, slik at de trodde han var død. De slepte ham ut av byen. ²⁰ Men da disiplene samlet seg rundt ham, reiste han seg opp og gikk på nytt inn i byen. Neste dag gikk han videre til byen Derbe sammen med Barnabas.

Paulus og Barnabas vender tilbake til Antiokia i Syria

²¹ Også i Derbe fortalte Paulus og Barnabas de glade nyhetene om Jesus, og mange mennesker begynte å tro. Senere vendte de tilbake til byene Lystra, Ikonium og Antiokia. ²² Der styrket de disiplene. De oppmuntret dem til å holde fast ved troen til tross for alle forfølgelsene, og sa: ”Vi som er Guds folk, får oppleve mange vanskeligheter, men en dag skal vi være med ham i hans nye verden.” ²³ Paulus og Barnabas så seg ut ledere for menigheten på hvert sted. De fastet og ba til Herren Jesus at han skulle beskytte dem som nylig hadde begynt å tro på ham.

²⁴ Så reiste Paulus og Barnabas tilbake gjennom provinsene Pisidia og Pamfylia. ²⁵ De kom til byen Perge på reisen. Der talte de til folket om Jesus. Etter det fortsatte de til havnebyen Attalia. ²⁶ De tok en båt over til Antiokia i Syria. Det var i denne byen menigheten hadde overlatt Paulus og Barnabas til Gud og hans beskyttelse. Senere hadde de sendt de to av sted på det oppdraget som nå var avsluttet. ²⁷ Da de hadde kommet, kalte de sammen hele menigheten og fortalte alt Gud hadde satt dem i stand til å utrette, og hvordan han også hadde gitt andre enn jødene sjansen til å tro. ²⁸ De stanset en ganske lang tid hos de troende i Antiokia.

Møte i Jerusalem

15 Mens Paulus og Barnabas var i Antiokia, kom noen personer fra Judea. De begynte å lære de troende at de ikke kunne bli frelst dersom de ikke fulgte den jødiske tradisjonen med omskjærelse^[z] slik det står i Moseloven^[aa]. ² Men Paulus og Barnabas motsa det de lærte. Det førte til mange harde diskusjoner og mye strid. Til slutt bestemte derfor de troende at de skulle la Paulus og Barnabas, og noen i tillegg, reise opp til Jerusalem for å drøfte spørsmålene med utsendingene og lederne i menigheten der. ³ De utrustet dem for reisen og lot dem reise av sted. På veien stanset de i Fønikia og Samaria og fortalte de troende at også mange som ikke var jøder, hadde vendt seg til Gud. Dette gjorde de troende svært begeistret.

⁴ Da de kom fram til Jerusalem, ble de hjertelig mottatt av menigheten, utsendingene og lederne. Paulus og Barnabas fortalte om det Gud hadde utrettet gjennom deres forkynnelse. ⁵ Da reiste noen menn seg, de hadde vært fariseere^[ab] før de ble disipler, og påsto at alle troende menn som ikke var jøder, måtte bli omskåret, og at de måtte kreve at alle fulgte Moseloven.

⁶ Disiplene og lederne i menighetene holdt et eget møte om dette spørsmålet. ⁷ Etter en lang diskusjon reiste Peter seg og sa: ”Brødre, dere vet alle at Gud for lenge siden så seg ut meg til å fortelle de glade nyhetene om Jesus for andre enn jøder, slik at de også kunne tro. ⁸ Gud, som kjenner tankene til menneskene, har vist at han tar imot alle ved å gi dem sin Hellige Ånd på samme måte som han ga den til oss. ⁹ Gud har ikke gjort noen forskjell mellom oss og dem, men har akseptert alle fullt og helt da de vendte om og begynte å tro. ¹⁰ Hvorfor stiller dere spørsmål om det Gud har gjort? Hvorfor krever dere at disse disiplene skal lyde en lov som både vi og forfedrene våre har hatt vanskelig for å holde? ¹¹ Nei, vi tror at alle, både vi og de, blir frelst ved vår Herre Jesu kjærlighet og tilgivelse, den som ingen har gjort seg fortjent til.”

¹² Etter dette ble det slutt på diskusjonen, alle lyttet til Barnabas og Paulus da de fortalte om alle miraklene og tegnene som Gud hadde utrettet blant andre folk.

¹³ Da de hadde snakket ferdig, reiste Jakob^[ac] seg og sa: ”Brødre, hør på meg. ¹⁴ Peter^[ad] har fortalt oss hvordan det skjedde første gangen en gruppe mennesker som ikke er jøder, takket ja til Guds innbydelse om å tilhøre ham. ¹⁵ Andre folk vender om til Gud, noe som stemmer godt overens med det budskap Gud bar fram ved profetene^[ae]. Det står for eksempel:

¹⁹ Jeg mener derfor at vi ikke skal sette en masse krav til folkene som vender seg til Gud. ²⁰ Det rekker med at vi skriver og understreker at de skal la være å spise mat som er ofret til avgudene, at de skal avholde seg fra seksuell løssluppenhet og ikke spise kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blodet i seg.^{[ag] 21} I Moseloven blir alt undervist gjennom alle tider, og hver uke på hviledagen^[ah] leser de fra den i de jødiske synagogene^[ai].”

Brevet fra menigheten i Jerusalem

²² Utsendingene og lederne besluttet, sammen med hele menigheten, at de skulle sende noen representanter til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas for å fortelle resultatet av drøftingene. De personene som ble valgt ut, var to av lederne i menigheten: Judas, som ble kalt Barsabbas og Silas.

²³ Slik lød brevet de fikk med seg:

”Fra utsendingene og lederne i menighetene i Jerusalem,

til de troende som ikke er jøder i Antiokia, Syria og Kilikia.

Vi hilser dere hjertelig!

²⁴ Vi har fått vite at noen fra vår menighet har skapt uro og forvirring blant dere med sin undervisning. Disse personene var ikke sendt ut av oss. ²⁵ Vi har derfor enstemmig besluttet å velge to offisielle representanter og sende dem til dere sammen med våre elskede brødre Barnabas og Paulus. ²⁶ Disse to har våget livene sine for vår Herre Jesus Kristi skyld. ²⁷ Våre representanter, Judas og Silas, kommer til å fortelle mer om det vi har besluttet, i dette spørsmålet.

^28-29 Guds Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å kreve noe annet av dere enn at dere lar være å spise mat som er ofret til avgudene, at dere ikke spiser kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blodet i seg, og at dere avholder dere fra seksuell løssluppenhet. Dersom dere nøye følger dette, handler dere rett.

Vi ønsker dere alt godt!”

³⁰ De fire mennene reiste straks til Antiokia. Der kalte de sammen alle de troende til et stort møte og overleverte brevet. ³¹ Da menighetens ledere hadde lest brevet, ble alle svært glade over denne oppmuntrende beskjeden. ³² Judas og Silas, som begge hadde fått evner av Gud til å holde fram budskapet fra ham, talte lenge til menigheten og oppmuntret og styrket medlemmene i troen. ³³ Da de hadde vært der en tid, reiste Judas og Silas tilbake til sin menighet. Menigheten i Antiokia ønsket dem fred fra Gud.^{[aj] 35} Paulus og Barnabas stanset i Antiokia, der de sammen med mange andre underviste og spredde budskapet om Herren Jesus.

Paulus og Barnabas skiller lag

³⁶ Etter en tid sa Paulus til Barnabas: ”Synes ikke du også at vi burde reise tilbake til alle de stedene der vi har talt budskapet om Herren Jesus, for å se hvordan det går med de troende?” ³⁷ Barnabas var enig med ham og foreslo at de skulle ta med seg Johannes Markus. ³⁸ Men Paulus var helt uenig i dette, etter som Johannes Markus hadde reist fra dem i Pamfylia og ikke blitt med videre i arbeidet deres. ³⁹ De ble faktisk så ueinge i dette spørsmålet at de skilte lag. Barnabas tok med seg Johannes Markus og seilte til Kypros. ⁴⁰ Paulus derimot valgte Silas som medarbeider. Etter at de troende hadde overlatt dem til Herren Jesus og hans beskyttelse, ⁴¹ reiste de gjennom Syria og Kilikia for å oppmuntre menighetene der.

Timoteus blir medarbeider til Paulus og Silas

16 Paulus og Silas kom først til Derbe og så til Lystra. Der møtte de en disippel som het Timoteus. Han var en ung mann, sønn til en kristen^[ak] jødinne som var gift med en mann som ikke var jøde, og altså far til Timoteus. ² De troende i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om Timoteus. ³ Paulus ville derfor at han skulle bli med på reisen deres. Av hensyn til jødene i området omskar han Timoteus før de reiste videre, etter som alle visste at far hans ikke var jøde.

⁴ De reiste fra by til by og fortalte om det utsendingene og lederne i menighetene i Jerusalem hadde besluttet når det gjaldt troende fra andre folk, og hvilke regler de skulle følge. ⁵ Menighetene ble styrket i troen, og for hver dag økte antallet på de troende.

Paulus blir kalt til Makedonia

⁶ Paulus og følget hans reiste nå gjennom Frygia og Galatia, etter som Guds Hellige Ånd hadde sagt at de ikke skulle spre budskapet om Jesus i provinsen Asia denne gangen. ⁷ Da de etter en tid kom fram til grensen mot Mysia, tenkte de å gå nordover mot Bitynia, men Jesu Ånd tillot dem ikke å reise dit.^{[al] 8} De fortsatte derfor gjennom Mysia og kom til byen Troas.

⁹ Der fikk Paulus se et syn om natten. Han så en mann fra Makedonia^[am] stå og rope på ham: ”Kom over til Makedonia og hjelp oss.” ¹⁰ Derfor bestemte vi oss straks for å reise over til Makedonia, etter som vi forsto at Gud ville at vi skulle fortelle de glade nyhetene om Jesus også der.^[an]

Lydia fra Tyatira begynner å tro på Jesus

¹¹ Vi gikk ombord i en båt som lå i Troas og seilte rett over til øya Samotrake og neste dag videre til Neapolis. ¹² Så fortsatte vi til Filippi, som er en romersk koloni og en av de viktige byene i Makedonia. Der stanset vi i flere dager.

¹³ Da det ble hviledag^[ao], gikk vi ut av byen og ned til en elvebredd, der vi trodde de brukte å samle seg for å be på hviledagen. Vi satte oss ned og snakket med kvinnene som var kommet dit. ¹⁴ En av dem het Lydia. Hun kom fra byen Tyatira og handlet med purpurstøy^[ap]. Hun var ikke jødinne, men tilba Israels Gud. Mens hun nå lyttet til oss, åpnet Herren Gud hjertet hennes, slik at hun tok imot alt som Paulus sa. ¹⁵ Hun lot seg døpe sammen med alle i huset sitt, og etterpå sa hun: ”Nå når dere ser at jeg virkelig tror på Herren Jesus, da må dere komme og bo hos meg.” Hun ga seg ikke før vi gjorde som hun sa.

Paulus og Silas blir kastet i fengsel

¹⁶ Da vi en dag var på vei til stedet der de brukte å be, møtte vi en slavejente som var besatt av en ond Ånd. Hun kunne spå mennesker og sopte inn mye penger til eierne sine. ¹⁷ Jenten fulgte etter og ropte til Paulus og oss andre: ”Disse mennene er tjenere av den høyeste Guden og har kommet for å vise dere veien til frelse.”

¹⁸ Dette gjentok seg hver eneste dag, helt til Paulus en dag ble så irritert at han snudde seg om og sa til den onde ånden i henne: ”I kraften fra Jesus Kristus befaler jeg deg å fare ut av henne.” Straks forlot den onde ånden henne.

¹⁹ Da eierne hennes så at de ikke lenger kunne tjene penger på jenta, grep de Paulus og Silas og slepte dem for byretten som holdt til på torget. ²⁰ De førte Paulus og Silas fram for de romerske dommerne og sa: ”Disse jødene snur opp ned på hele byen. ²¹ De lærer folket å gjøre slikt som er imot den romerske loven.”

²² Hele folkemassen begynte å angripe Paulus og Silas. Dommerne ga befaling om at de skulle kle av dem og slå dem med pisken. ²³ De ble slått hardt og etterpå kastet i fengsel. Fangevokteren fikk befaling om å holde streng vakt over dem. ²⁴ Han tok derfor ingen sjanser, men plasserte dem i den innerste cellen. Der låste han fast føttene deres i en solid trestokk.

²⁵ Omkring midnatt satt Paulus og Silas og ba og sang lovsanger til Gud, mens de andre fangene lyttet. ²⁶ Da kom det plutselig et jordskjelv, som var så kraftig at fengslet ristet helt ned i grunnmuren. I samme øyeblikk sprang alle dørene opp, og lenkene falt av fangene. ²⁷ Da våknet fangevokteren. Da han fikk se at alle dørene til fengslet sto vidt åpne, trodde han at fangene hadde rømt og dro sverdet sitt for å ta sitt eget liv.

²⁸ Paulus ropte til ham: ”Stopp! Ikke gjør deg noe farlig! Alle sammen er her!”

²⁹ Da ba den vettskremte fangevokteren om lys og løp inn og kastet seg på kne foran Paulus og Silas. ³⁰ Så førte han dem ut av cellen og spurte: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”

³¹ De svarte: ”Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og din familie.”

³² Paulus og Silas fortalte budskapet om Herren Jesus for fangevokteren og hele familien hans. ³³ Fangevokteren tok straks hånd om dem og vasket sårene deres, til tross for at det var midt på natten. Og før natten var over, hadde hele familien latt seg døpe! ³⁴ Etterpå tok fangevokteren med seg Paulus og Silas opp til hjemmet sitt og bød på mat. Både han og familien var overlykkelige over at de hadde kommet til tro på Gud.

³⁵ Neste morgen sendte dommerne sine medarbeidere til fengslet for å meddele at mennene skulle slippes fri. ³⁶ Fangevokteren fortalte dette til Paulus og sa: ”Dommerne har besluttet til å gi dere fri, så nå trenger dere ikke å sitte her lenger. Gå i fred!”

³⁷ Paulus svarte: ”Å, nei! Så lett kommer de ikke fra det! Uten lov og rett har de pisket oss offentlig og satt oss i fengsel til tross for at vi er romerske borgere. Og nå vil de at vi skal forlate fengslet i hemmelighet. Aldri! Be dem komme hit og selv sette oss fri.”

³⁸ Medhjelperne fortalte da dette til dommerne. Da de hørte at Paulus og Silas var romerske borgere, ble de skremt. ³⁹ Straks kom de til fengslet og begynte å unnskylde seg. De førte dem ut og bønnfalt dem om å forlate byen. ⁴⁰ Paulus og Silas gikk først til huset der Lydia bodde. Der møtte de alle de troende og oppmuntret dem. Deretter reiste de videre.

Paulus i Tessaloniki

17 Paulus og Silas tok nå veien gjennom byene Amfipolis og Apollonia og kom til Tessaloniki, der jødene hadde en synagoge^[aq]. ² Paulus gikk som vanlig dit, og i tre uker på rad talte han til folket på hviledagene^[ar]. ³ Ved hjelp av Skriften^[as] forklarte han at Messias, den lovede kongen, måtte lide og stå opp fra de døde, og han beviste at Jesus er denne kongen^[at]. ⁴ Mange av dem som lyttet ble overbeviste og holdt seg til Paulus og Silas. Blant dem var en stor gruppe som ikke var jøder, men tilba Israels Gud. Også et antall betydningsfulle kvinner begynte å tro.

⁵ Men de religiøse lederne ble misunnelige og samlet en flokk pøbler fra gaten og dro i gang et oppløp som skapte uroligheter i byen. De marsjerte fram mot huset til Jason, for å hente Paulus og Silas og dra dem ut til folkemassen.^{[au] 6} Da de ikke fant de to, slepte de i stedet Jason, og noen andre troende ut, og tok disse med til dommerne i byen og skrek: ”Paulus og Silas har snudd opp ned på hele verden, og nå er de her og steller i stand bråk. ⁷ Jason har sluppet dem inn i huset sitt. Alle disse er skyldige i forræderi mot keiseren, for de påstår at det er en annen som er konge, en som heter Jesus.”

⁸ Både dommerne og folket i byen ble bekymret over disse anklagene. ⁹ Jason og de andre ble ikke sluppet fri før de hadde betalt kausjon.

Paulus i Berøa

¹⁰ Samme natten passet de troende på at Paulus og Silas ble sendt videre til byen Berøa. Og så fort de var kommet dit, la de veien til den jødiske synagogen^[av]. ¹¹ Folkene i Berøa var mer åpne for nye ideer enn de hadde vært i Tessaloniki. De lyttet mer enn gjerne til budskapet, og studerte hver dag i Skriften^[aw] for å kontrollere at det Paulus og Silas sa, virkelig stemte. ¹² Resultatet ble at mange begynte å tro. Blant dem var flere høytstående kvinner og menn som ikke var jøder.

¹³ Da jødene i Tessaloniki fikk greie på at Paulus spredde budskapet om Jesus også i Berøa, kom de etter og skapte uro og bråk blant folket også der. ¹⁴ Derfor handlet de troende raskt og sendte Paulus ned til kysten, men både Silas og Timoteus ble værende igjen.

¹⁵ De som førte Paulus ned til kysten, seilte seinere med ham helt til Aten. Etter det vendte de tilbake til Berøa, og meldte til Silas og Timoteus at Paulus ønsket at de skulle skynde seg å følge etter ham.

Paulus i Aten

¹⁶ Mens Paulus ventet på Silas og Timoteus, så han seg omkring i Aten. Han ble dypt rystet over alle avgudsbildene han oppdaget over alt i byen. ¹⁷ Som vanlig besøkte han synagogen^[ax] og talte til jødene, og de grekerne som tilba Israels Gud. Dessuten talte han hver dag på torget til alle som tilfeldigvis var der. ¹⁸ Han diskuterte også med noen av filosofene, både epikureere og stoikere.^[ay] Men da Paulus fortalte dem om Jesus og sa at han hadde stått opp fra de døde, sa noen: ”Hva er dette for slags underlige ideer han har snappet opp? Hva mener han?” Andre sa: ”Han forsøker å prakke på oss en fremmed religion.”

¹⁹ De førte ham med seg opp til Areopagos^[az] og sa: ”Kom og fortell mer for oss om denne nye religionen. ²⁰ Det er jo ganske merkelige ting du har å fortelle. Si oss hva dette handler om.” ²¹ En slik utspørring var ikke uvanlig, for både atenerne og de utlendingene som bodde der, brukte all sin tid til å diskutere de siste ideer og trender i tiden.

Talen Paulus holdt på Areopagos

²² Paulus stilte seg altså opp foran^[ba] Areopagos og sa: ”Atenere, jeg har lagt merke til at dere er sterkt religiøse. ²³ Mens jeg har spasert omkring her, har jeg sett mange altere. Ett av dem hadde mottoet: ’Til en ukjent gud’. Og det er denne guden jeg vil fortelle dere om, han som dere har tilbedt uten å vite hvem det er.

²⁴ Den Gud som har skapt verden og alt som finnes i den, han er Herre både over himmelen og jorden. Han bor ikke i noe tempel som er bygget av mennesker. ²⁵ Menneskene kan ikke tilfredsstille behovene hans, etter som han ikke har noen! Det er jo han selv som lar oss leve og puste, og som fyller alle våre behov. ²⁶ Han skapte alle folk og riker fra et eneste menneske og spredde dem ut over hele jordens overflate. Han bestemte hvor lenge rikene skulle eksistere og staket ut grensene som skiller dem fra hverandre.

²⁷ Hans hensikt med alt dette var at menneskene skulle lete etter Gud og kanskje finne veien til ham. Men han er ikke langt borte fra noen av oss. ²⁸ Det er jo i han vi lever og rører oss og eksisterer slik som noen av deres egne diktere sier: ’Vi kommer fra ham.’ ²⁹ Dersom det altså er sant at vi kommer fra ham, da kan jo ikke Gud være en gjenstand, noe som menneskene har laget av sølv eller gull eller har hugget ut i stein. ³⁰ I lang tid har Gud hatt overbærenhet med den uvitenheten menneskene er begrenset av, men nå krever han at alle skal forlate avgudene og vende om til ham. ³¹ Gud har nemlig satt fast en dag da han skal dømme verden med rettferdighet gjennom en mann som han i forveien har bestemt for denne oppgaven. Det har han bevist for alle mennesker ved å la denne mannen stå opp fra de døde.”

³² Da de hørte at Paulus talte om en person som hadde stått opp fra de døde, begynte noen å le, men andre sa: ”Vi vil høre mer om dette en annen gang.” ³³ Da diskusjonen var over, gikk Paulus fra dem. ³⁴ Noen atenere slo seg sammen med ham og begynte å tro. Blant dem var Dionysios, en mann som var medlem av Areopagosrådet, og en kvinne som het Damaris og noen til.

Paulus i Korint

18 Senere reiste Paulus fra Aten og kom til Korint. ² Der ble han kjent med en jøde som het Akvilas. Han var født i provinsen Pontos, men hadde nylig kommet fra Italia sammen med kona si Priskilla, etter som keiser Claudius hadde utvist alle jødene fra Roma. ³ Paulus fant fram til Akvilas og Priskilla og bodde og arbeidet sammen med dem. De drev håndverk med lærvarer,^[bb] akkurat som han selv hadde erfaring fra.

⁴ Hver uke på hviledagen^[bc] gikk Paulus til synagogen^[bd] og forsøkte å overbevise både jøder og dem som ikke var jøder. ⁵ Etter at Silas og Timoteus var kommet fra Makedonia, konsentrerte Paulus seg helt om å snakke til jødene og vitne om at Jesus er Messias, den lovede kongen. ⁶ Da jødene sa imot ham og hånte ham, børstet Paulus symbolsk støvet av kappen sin og sa: ”Dere får selv ta ansvar for handlingene^[be] deres. Jeg har gjort det jeg kunne. Fra og med nå av tenker jeg å vende meg til andre folk.”

⁷ Så forlot Paulus synagogen og gikk i stedet til et hus som var eid av en mann som het Titius Justus. Han var ikke jøde, men tilba Israels Gud. Huset hans lå vegg i vegg med synagogen. ⁸ Forstanderen for synagogen het Krispus. Både han og hele familien hans begynte å tro på Herren Jesus. Mange andre i Korint som hørte Paulus, begynte også å tro og lot seg døpe.

⁹ En natt viste Herren Jesus seg for Paulus i et syn og sa: ”Vær ikke redd! Fortsett bare med å fortelle om meg. La dem ikke skremme deg til taushet. ¹⁰ Jeg er med deg. Ingen kommer til å skade deg, for det er mange som tilhører meg i denne byen.” ¹¹ Paulus stanset ett og et halvt år i Korint og underviste om Guds budskap.

¹² Da Gallio var blitt landshøvding over provinsen Akaia,^[bf] gikk jødene til angrep på Paulus og førte ham til landshøvdingen for å bli dømt. ¹³ De anklaget Paulus og sa: ”Han lokker menneskene til å dyrka Gud på en måte som er i strid med Moseloven.^[bg]” ¹⁴ Før Paulus rakk å forsvare seg, vendte Gallio seg mot jødene og sa: ”Hør etter, dere jøder! Dersom tilfellet gjaldt noen forbrytelser eller andre onde ting som de hadde gjort, da skulle jeg gjerne hørt på dere. ¹⁵ Men skal dere bare krangle om noen ord og personer i deres interne lov, da kan dere sannelig ta hånd om dette selv. Jeg vil ikke være dommer i slike spørsmål.” ¹⁶ Så jaget han dem bort fra domstolen.

¹⁷ Da kastet folkemassen seg over Sostenes, en av forstanderne for synagogen, og mishandlet ham rett foran dommersetet. Men Gallio brydde seg ikke om oppstyret.

Paulus i Antiokia og en ny reise

¹⁸ Paulus stanset en tid i Korint etter at dette skjedde. Så tok han avskjed med de troende og seilte tilbake til Syria. Med på reisen hadde han også Priskilla og Akvilas. Paulus hadde like før dette besøkt Kenkreæ, der han i tråd med jødisk skikk hadde klippet håret sitt for å innfri et løfte til Gud.^{[bh] 19} Da de var kommet til havn i byen Efesos, skilte Paulus lag med Priskilla og Akvilas. Han gikk til synagogen^[bi] for å diskutere med jødene. ²⁰ Folket i synagogen ba ham stanse noen dager, men han svarte: ²¹ ”Jeg kan dessverre ikke gjøre det. Men om Gud vil, kommer jeg tilbake til dere en annen gang.”^[bj] Så gikk han ombord igjen og dro fra Efesos.

²² Da båten kom til byen Cæsarea, gikk Paulus i land og fortsatte opp til Jerusalem for å hilse på menigheten. Senere reiste han videre til Antiokia. ²³ Da han hadde vært der en tid, vendte han tilbake til provinsene Galatia og Frygia og besøkte alle disiplene og oppmuntret og styrket dem.

Apollos blir undervist i Efesos

²⁴ I mens hadde en jøde som het Apollos, kommet til Efesos. Han var fra Alexandria og en svært god taler som kjente godt til Skriften^[bk]. ²⁵ Apollos hadde fått høre om Herren Jesu vei^[bl], og han talte med stor entusiasme og underviste rett og riktig om Jesus. Men han kjente bare til den dåpen som døperen Johannes underviste om. ²⁶ Da Priskilla og Akvilas en dag fikk høre ham i synagogen^[bm] der han med stort mot talte til folket, ble de med ham hjem og forklarte nærmere hva det betyr å følge Guds vei.

²⁷ Etter en tid ville Apollos seile over til provinsen Akaia, og de troende i Efesos oppmuntret ham. Han fikk med seg et brev der de ba disiplene i Akaia om å hilse ham velkommen. Da han kom dit, ble han til stor hjelp for de som Gud i sin godhet hadde latt komme til tro. ²⁸ Etter som han var så dyktig i å tolke Skriften, kunne han med stor kraft sette jødene til veggs i diskusjonene og bevise at Jesus virkelig er Messias, den lovede kongen.

Paulus i Efesos

19 Mens Apollos var i Korint i provinsen Akaia, kom Paulus fram til Efesos etter reisen gjennom innlandet. Der møtte han noen troende og spurte dem: ² ”Fikk dere Guds Hellige Ånd da dere kom til troen?”

”Nei”, svarte de, ”vi har aldri hørt snakk om Guds Hellige Ånd.”

³ ”Men på hvilken måte er dere da døpt?” spurte han.

De svarte: ”Vi er døpt med den dåpen som døperen Johannes underviste om.”

⁴ Da forklarte Paulus at Johannes sin dåp var en dåp som viste at de hadde forlatt synden og vendt om til Gud, men at Johannes også underviste at de skulle tro på Jesus, han som kom etter ham. ⁵ Da de hørte dette, lot de seg døpe til fellesskap med Herren Jesus. ⁶ Da Paulus la hendene på dem, kom Guds Hellige Ånd over alle. De begynte å tale i fremmede språk og holde fram budskap fra Gud. ⁷ Til sammen var det omkring tolv menn i gruppen.

^8-9 I tre måneders tid underviste Paulus regelmessig i synagogen^[bn]. Han talte åpent med stort mot, og forsøkte å overbevise alle om at Gud ville frelse og gjøre dem til sitt eget folk. Men noen avviste budskapet hans. De ville ikke tro, men hånte Jesu vei^[bo] i påhør av alle i synagogen. Derfor sluttet Paulus å gå til synagogen, og han holdt de troende borte fra denne møteplassen. De samlet seg i stedet i Tyrannus auditorium, der Paulus underviste hver dag. ¹⁰ Dette pågikk i to års tid, slik at alle i provinsen Asia^[bp], både jøder og de som ikke var jøder, fikk høre budskapet om Herren Jesus.

¹¹ Gud ga Paulus kraft til å gjøre uvanlige mirakler. ¹² Noen tok til og med tørklær og klesplagg som hadde vært i berøring med kroppen hans, og la på de syke. Da de gjorde det, forsvant sykdommene, og de onde åndene forlot dem som var besatt.

¹³ En gruppe jøder som var åndemanere og reiste fra by til by og drev ut onde ånder, fikk det for seg at de skulle uttale Herren Jesu navn over dem som var besatt. De tenkte ut en formel som lød slik: ”Jeg befaler deg å komme ut, ved den Jesus som Paulus snakker om!” ¹⁴ Det var sju menn, alle sønner til den jødiske øverstepresten Skevas, som forsøkte seg på dette. ¹⁵ Men da de uttalte formelen, svarte den onde ånden dem: ”Jeg kjenner Jesus og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er så dere?” ¹⁶ Så kastet den besatte mannen seg over dem og slo løs slik at de var nødt til å rømme nakne og forslåtte ut av huset. ¹⁷ Ryktet om det som hadde skjedd, spredde seg i hele Efesos både til jøder og dem som ikke er jøder. Alle i byen ble forskrekket og hyllet Herren Jesus. ^18-19 Mange av de troende, som før hadde praktisert trolldom, bekjente det de hadde vært med om. De plukket fram sine svartebøker og brente dem offentlig. Noen regnet ut at bøkene var verd omkring 50 000 daglønninger. ²⁰ Alt som skjedde, påvirket mange så sterkt at budskapet om Herren Jesus spredde seg vidt og bredt omkring, og flere og flere begynte å tro.

Oppløp i Efesos

²¹ Etter alt dette bestemte^[bq] Paulus seg for først å seile over havet og deretter foreta en lang reise gjennom provinsene Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. ”Til sist må jeg også besøke Roma”, sa han. ²² Men hans første oppgave var å sende Timoteus og Erastus, to av sine medarbeidere, i forveien til Makedonia. Imens stanset han selv en tid i provinsen Asia^[br].

²³ På denne tiden ble det stor uro i Efesos på grunn av budskapet om Jesu vei^[bs]. ²⁴ Den som startet bråket, var sølvsmeden Demetrius, en mann som tjente store penger på å produsere små kopier av templet til gudinnen Artemis^[bt] i Efesos. Han hadde for øvrig mange ansatte håndverkere. ²⁵ Demetrius kalte sammen sine ansatte til et møte med andre som hadde tilsvarende produksjon. Han grep ordet og sa:

”Dere vet at det er takket være denne produksjonen at vi er blitt rike. ²⁶ Nå har dere alle sett og hørt hvordan denne Paulus har fått mange til å tro at guder som er laget av menneskelige hender, ikke er noen guder. Det er ikke bare her i Efesos folk endrer sin innstilling, men i hele provinsen Asia. ²⁷ Naturligvis kommer dette til å påvirke våre forretninger negativt. Det som bekymrer meg mest, er at templet til den store gudinnen Artemis kan komme til å miste sin anseelse. Ja, kanskje Artemis selv kommer til å bli glemt, denne mektige gudinnen som blir dyrket, ikke bare i provinsen Asia, men i hele verden.”

²⁸ Da de hørte dette, ble de rasende og begynte å rope: ”Stor er efeserne sin Artemis!”

²⁹ Det drøyde ikke lenge før folk begynte å samle seg, og snart var hele byen i opprør. De grep Gaius og Aristark, to makedonier som var reisekamerater med Paulus, og slepte dem til friluftsteateret i byen. ³⁰ Paulus ville da gå inn på teateret, men de troende hindret ham. ³¹ Noen medlemmer av rådet i byen, som var Paulus sine venner, sendte også bud at han ikke måtte risikere livet ved å gå inn.

³² Inne på teateret ropte og skrek alle om hverandre. Alt var et eneste stort kaos, og de fleste visste ikke en gang hvorfor de hadde kommet dit!

³³ Etter en stund sendte jødene fram en mann som het Aleksander, for å forklare situasjonen. Noen i folkemassen begynte å skrike gode råd til ham. Han ga tegn til folket om å være stille og forsøkte å holde en forsvarstale.