Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

22 Et godt navn er mere verdt enn stor rikdom; å være godt likt er bedre enn sølv og gull.

² Rik og fattig møtes; Herren har skapt dem begge.

⁸ Den som sår urett, skal høste ondt, og med hans vredes ris skal det være forbi.

⁹ Den som har et godt hjerte, blir velsignet fordi han gav den fattige av sitt brød.

²² Røv ikke fra en fattig, fordi han er fattig, og tred ikke armingen ned i byporten^[a]!

²³ For Herren skal føre deres sak, og han skal ta deres liv som tar noget fra dem.

125 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.

² Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.

³ For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.

⁴ Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!

⁵ Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!

2 Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk!

² For om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende klædning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten klædning,

³ og I ser på ham som bærer den skinnende klædning, og sier: Sett du dig her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett dig her nede ved min fotskammel! -

⁴ gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

⁶ Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene?

⁷ Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?

⁸ Visselig, dersom I opfyller den kongelige lov efter Skriften: Du skal elske din næste som dig selv, da gjør I vel;

⁹ men gjør I forskjell på folk, da gjør I synd, og loven refser eder som lovbrytere.

¹⁰ For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.

¹¹ For han som sa: Du skal ikke drive hor, han sa også: Du skal ikke slå ihjel. Om du da ikke driver hor, men slår ihjel, da er du blitt lovbryter.

¹² Tal så og gjør så som de som skal dømmes efter frihetens lov!

¹³ For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.

¹⁴ Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?

¹⁵ Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen,

¹⁶ og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det?

¹⁷ Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv.

²⁴ Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;

²⁵ men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.

²⁶ Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.

²⁷ Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.

²⁸ Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.

²⁹ Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.

³⁰ Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

³¹ Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.

³² Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.

³³ Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,

³⁴ og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!

³⁵ Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.

³⁶ Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.

³⁷ Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.