Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

121 En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra?

² Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.

³ Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.

⁴ Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.

⁵ Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.

⁶ Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten.

⁷ Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel.

⁸ Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.

1 Det skjedde i det trettiende år, i den fjerde måned, på den femte dag i måneden, mens jeg var blandt de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnedes, og jeg så syner fra Gud.

² På den femte dag i måneden - det var det femte år efterat kong Jojakin var blitt bortført -

³ da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar, og Herrens hånd kom der over ham.

⁴ Og jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med stadig luende ild; en strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det sig noget som så ut som blankt metall.

⁵ Og midt i den viste det sig noget som lignet fire livsvesener, som så således ut: De hadde et menneskes skikkelse,

⁶ og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

⁷ Deres ben var rette, og deres fotblad var som kloven på en kalv, og de blinket likesom skinnende kobber.

⁸ Og de hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

⁹ Deres vinger rørte ved hverandre; de vendte sig ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett frem.

¹⁰ Og deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle fire på høire side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire.

¹¹ Således var deres ansikter. Og deres vinger stod ut fra hverandre oventil; hvert av dem hadde to vinger som rørte ved det andre, og to som dekket deres legemer.

¹² Og hvert av dem gikk rett frem; dit hvor ånden vilde gå, gikk de; de vendte sig ikke når de gikk.

¹³ Og livsvesenenes utseende var likt glør, som brente likesom bluss; ilden fór om imellem livsvesenene, og den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden.

¹⁴ Og livsvesenene fór frem og tilbake likesom lynglimt.

¹⁵ Og jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider.

¹⁶ Hjulene så ut som om de var gjort av noget som lignet krysolitt, og alle fire var lik hverandre, og det så ut som om de var gjort således at det ene hjul var inne i det andre.

¹⁷ Til alle fire sider gikk de når de gikk; de vendte sig ikke når de gikk.

¹⁸ Hjulringene var høie og fryktelige, og de var fulle av øine rundt omkring på alle de fire hjul.

¹⁹ Og når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem, og når livsvesenene hevet sig op fra jorden, så hevet også hjulene sig.

²⁰ Hvor ånden vilde gå, gikk de, nettop dit hvor ånden vilde gå; og hjulene hevet sig ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

²¹ Når livsvesenene gikk, så gikk også de, og når de stod, så stod også de, og når de hevet sig op fra jorden, så hevet hjulene sig ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

²² Og over livsvesenenes hoder var det noget som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent ovenover deres hoder.

²³ Og under hvelvingen stod deres vinger rett ut, så de rørte ved hverandre; hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

²⁴ Og når de gikk, hørte jeg lyden av deres vinger; det var som lyden av store vann, som den Allmektiges røst, et bulder som bulderet av en leir; når de stod, senket de sine vinger.

²⁵ Og det lød en røst ovenover hvelvingen som var over deres hode; når de stod, senket de sine vinger.

¹⁹ og han tok føde til sig og blev styrket. Han blev da nogen dager hos disiplene i Damaskus.

²⁰ Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn.

²¹ Og alle som hørte det, blev ute av sig selv av forundring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem som påkaller dette navn? og han var kommet hit for å føre dem bundne til yppersteprestene.

²² Men Saulus blev enn mere styrket, og han målbandt jødene som bodde i Damaskus, idet han beviste at Jesus er Messias.

²³ Da nu mange dager var gått, la jødene råd op om å slå ham ihjel;

²⁴ men Saulus fikk vite at de efterstrebte ham. De voktet også portene dag og natt for å slå ham ihjel;

²⁵ men hans disipler tok ham om natten og slapp ham ut gjennem muren, idet de firte ham ned i en kurv.

²⁶ Da han nu kom til Jerusalem, søkte han å holde sig nær til disiplene; og de fryktet alle for ham, for de trodde ikke at han var nogen disippel.

²⁷ Men Barnabas tok sig av ham og førte ham til apostlene, og han fortalte dem hvorledes han hadde sett Herren på veien, og at han hadde talt til ham, og hvorledes han i Damaskus hadde lært frimodig i Jesu navn.

²⁸ Så gikk han da inn og ut med dem i Jerusalem

²⁹ og lærte frimodig i Herrens navn, og han talte med de gresktalende jøder og innlot sig i ordskifte med dem. De søkte da å slå ham ihjel;

³⁰ men da brødrene fikk det å vite, førte de ham ned til Cesarea, og sendte ham derfra til Tarsus.

³¹ Menigheten hadde nu fred over hele Judea og Galilea og Samaria; den opbyggedes og vandret i Herrens frykt, og vokste ved den Hellige Ånds hjelp.