Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
34 Peter oplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk;
35 men blandt ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.
36 Det ord som han sendte ut til Israels barn, idet han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus han er alles Herre
37 det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte -
38 hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.
39 Og vi er vidner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre.
40 Ham opvakte Gud på den tredje dag, og gav ham å åpenbare sig,
41 ikke for hele folket, men for de vidner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham efterat han var opstanden fra de døde.
42 Og han bød oss å forkynne for folket og vidne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde.
43 Ham gir alle profetene det vidnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.
17 For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mere rinne nogen i hu.
18 Men gled og fryd eder til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd.
19 Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde mig i mitt folk, og det skal ikke mere høres gråt eller skrik der.
20 Det skal ikke mere komme derfra noget diebarn som bare lever få dager, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; nei, en ung mann skal den være som dør hundre år gammel, og hundre år gammel skal den synder bli som forbannes[a].
21 Og de skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt;
22 ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning.
23 De skal ikke gjøre sig møie forgjeves og ikke føde barn til en brå død; for de er en ætt velsignet av Herren, og sitt avkom får de ha hos sig.
24 Og det skal skje: før de roper, skal jeg svare, mens de ennu taler, skal jeg høre.
25 Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen, og ormens føde skal være støv; ingen skal gjøre noget ondt og ingen ødelegge noget på hele mitt hellige berg, sier Herren.
118 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig!
2 Israel sie: Hans miskunnhet varer evindelig!
14 Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse.
15 Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt; Herrens høire hånd gjør storverk.
16 Herrens høire hånd ophøier, Herrens høire hånd gjør storverk.
17 Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle Herrens gjerninger.
18 Hårdt tuktet Herren mig, men til døden overgav han mig ikke.
19 Lukk op rettferdighets porter for mig! Jeg vil gå inn gjennem dem, jeg vil prise Herren.
20 Dette er Herrens port; de rettferdige skal gå inn gjennem den.
21 Jeg vil prise dig fordi du svarte mig og blev mig til frelse.
22 Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.
23 Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øine.
24 Dette er dagen som Herren har gjort; la oss fryde oss og glede oss på den!
19 Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.
20 Men nu er Kristus opstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.
21 For eftersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes opstandelse kommet ved et menneske;
22 for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.
23 Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; derefter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme;
24 derefter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, efterat han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.
25 For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter.
26 Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden;
34 Peter oplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk;
35 men blandt ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.
36 Det ord som han sendte ut til Israels barn, idet han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus han er alles Herre
37 det ord kjenner I, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte -
38 hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.
39 Og vi er vidner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre.
40 Ham opvakte Gud på den tredje dag, og gav ham å åpenbare sig,
41 ikke for hele folket, men for de vidner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham efterat han var opstanden fra de døde.
42 Og han bød oss å forkynne for folket og vidne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde.
43 Ham gir alle profetene det vidnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.
20 Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennu var mørkt, og hun så at stenen var tatt bort fra graven.
2 Hun løp da avsted, og kom til Simon Peter og til den andre disippel, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.
3 Peter og den andre disippel gikk da avsted og kom til graven.
4 Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven,
5 og da han bøide sig ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn.
6 Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der,
7 og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for sig selv.
8 Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde;
9 for de forstod ennu ikke Skriften, at han skulde opstå fra de døde.
10 Disiplene gikk da hjem igjen.
11 Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nu gråt, bøide hun sig og så inn i graven,
12 og hun fikk se to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene, der hvor Jesu legeme hadde ligget.
13 Og de sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!
14 Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; og hun visste ikke at det var Jesus.
15 Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter? Hun trodde at det var urtegårdsmannen, og sa til ham: Herre! dersom du har båret ham bort, da si mig hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham!
16 Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun sig om og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! det er mester.
17 Jesus sier til henne: Rør ikke ved mig! for jeg er ennu ikke faret op til Faderen; men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer op til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!
18 Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren, og at han hadde sagt dette til henne.
24 Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven, og hadde med sig de velluktende urter som de hadde tilberedt.
2 Men de fant stenen veltet fra graven,
3 og da de gikk inn i den, fant de ikke den Herre Jesu legeme.
4 Og det skjedde mens de stod rådville ved dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klædebon;
5 og da de blev forferdet og bøide sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blandt de døde?
6 Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa
7 at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag!
8 Da kom de hans ord i hu.
9 Og de vendte tilbake fra graven, og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.
10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene,
11 og deres ord syntes dem å være løs tale, og de trodde dem ikke.
12 Men Peter stod op og løp til graven, og da han bøide sig ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret sig over det som var skjedd.