Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

⁸ I folkeslag, lov vår Gud og forkynn hans pris med høi røst,

⁹ han som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle!

¹⁰ For du prøvde oss, Gud, du renset oss, likesom de renser sølv.

¹¹ Du førte oss inn i et garn, du la en trykkende byrde på våre lender.

¹² Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse.

¹³ Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt,

¹⁴ det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød.

¹⁵ Jeg vil ofre dig brennoffere av fett kveg med duft av værer; jeg vil ofre okser tillikemed bukker. Sela.

¹⁶ Kom, hør, alle I som frykter Gud; jeg vil fortelle hvad han har gjort mot min sjel.

¹⁷ Til ham ropte jeg med min munn, og lovsang var under min tunge.

¹⁸ Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre.

¹⁹ Men Gud har hørt, han har aktet på mitt bønnerop.

²⁰ Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra mig!

⁵ Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.

⁶ Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.

⁷ Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem.

⁸ Men Noah fant nåde for Herrens øine.

⁹ Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige; Noah vandret med Gud.

¹⁰ Og Noah fikk tre sønner: Sem, Kam og Jafet.

¹¹ Men jorden blev fordervet for Guds åsyn, og jorden blev full av urett.

¹² Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden.

¹³ Da sa Gud til Noah: Jeg har satt mig fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett; og nu vil jeg ødelegge både dem og jorden.

¹⁴ Gjør dig en ark av gofertre, gjør kammer i arken og stryk den innvendig og utvendig med bek!

¹⁵ Således skal du gjøre den: Arken skal være tre hundre alen lang, femti alen bred, og tretti alen høi.

¹⁶ Øverst på arken skal du gjøre en glugg som når en alen ned på veggen, og døren på arken skal du sette på den ene side; du skal bygge den i tre stokkverk, et nederste, et mellemste og et øverste, med kammer i hvert stokkverk.

¹⁷ Og se, jeg vil la en vannflom komme over jorden til å ødelegge alt kjød under himmelen som det er livsånde i; alt som er på jorden, skal omkomme.

¹⁸ Men jeg vil oprette min pakt med dig, og du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din hustru og dine sønners hustruer med dig.

¹⁹ Og av alt som lever, av alt kjød, skal du ta et par av hvert slag med inn i arken for å holde dem i live med dig; han og hun skal det være.

²⁰ Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags kryp på jorden skal par for par komme inn til dig for å holdes i live.

²¹ Og du skal ta til dig av allslags mat som etes, og samle det hos dig, sa det kan være til føde for dig og for dem.

²² Og Noah gjorde så; han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham.

27 Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.

² Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.

³ Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.

⁴ Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot,

⁵ og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.

⁶ Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.

⁷ I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone,

⁸ og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.

⁹ Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa:

¹⁰ I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.

¹¹ Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa.

¹² Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest.