Revised Common Lectionary (Complementary)

127 En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.

² Det er forgjeves at I står tidlig op, setter eder sent ned, eter møisommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne.

³ Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn.

⁴ Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner.

⁵ Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.

¹⁶ Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

¹⁷ Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres.

¹⁸ Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr;

¹⁹ for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

²⁰ De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

²¹ Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

²² Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

4 Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt - det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem.

² Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige fremfor de levende, de som ennu var i live,

³ men fremfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennu ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen.

⁴ Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.

⁵ Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.

⁶ Bedre er en håndfull ro enn begge never fulle av strev og jag efter vind.

⁷ Og ennu mere tomhet blev jeg var under solen:

⁸ Stundom står en mann alene og har ingen annen med sig, hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øine blir ikke mette av rikdom. Men hvem strever jeg for og nekter mig selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.

² Vær vedholdende i bønnen, så I våker i den med takksigelse,

³ og bed også for oss at Gud må oplate oss en dør for ordet så vi kan forkynne Kristi hemmelighet, den for hvis skyld jeg og er i lenker,

⁴ forat jeg kan åpenbare den således som jeg bør tale.

⁵ Omgåes i visdom med dem som er utenfor, så I kjøper den beleilige tid.

⁶ Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.