Revised Common Lectionary (Complementary)

16 En gyllen sang av David. Bevar mig, Gud! for jeg tar min tilflukt til dig.

² Jeg sier til Herren: Du er min Herre; jeg har intet gode utenfor dig -

³ idet jeg holder mig til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.

⁴ Mange sorger skal de ha som kjøper sig andre^[a]; jeg vil ikke utgyde deres^[b] drikkoffere av blod og ikke ta deres navn på mine leber^[c].

⁵ Herren er min tilfalne del og mitt beger; du gjør min lodd herlig.

⁶ En lodd er tilfalt mig som er liflig, og en arv som behager mig.

⁷ Jeg vil love Herren, som gav mig råd; også om nettene minner mine nyrer mig om det.

⁸ Jeg setter alltid Herren for mig; for han er ved min høire hånd, jeg skal ikke rokkes.

⁹ Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære^[d] fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet.

¹⁰ For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.

¹¹ Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig.

²⁸ Alt dette kom over kong Nebukadnesar.

²⁹ Da tolv måneder var til ende, gikk han engang omkring på taket av det kongelige palass i Babel.

³⁰ Da tok kongen til orde og sa: Er ikke dette det store Babel, som jeg har bygget til kongesete ved min veldige makt og til ære for min herlighet?

³¹ Før kongen ennu hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Til dig, kong Nebukadnesar, sies nu dette ord: Riket er tatt fra dig,

³² fra menneskene blir du utstøtt, og hos markens dyr skal din bolig være, urter skal du ete likesom oksene, og syv tider skal skride frem over dig, inntil du sanner at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil.

³³ I samme stund blev dette ord fullbyrdet på Nebukadnesar; han blev utstøtt fra menneskene og åt urter likesom oksene, og av himmelens dugg blev hans kropp vætet, til hans hår vokste og blev som ørnefjær, og hans negler som fugleklør.

³⁴ Men da tiden^[a] var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øine til himmelen, og min forstand vendte tilbake, og jeg lovet den Høieste og priste og æret ham som lever evindelig, han hvis herredømme er et evig herredømme, og hvis rike varer fra slekt til slekt^[b].

³⁵ Alle de som bor på jorden, er som intet å akte, og han gjør med himmelens hær og med dem som bor på jorden, hvad han vil, og det er ingen som kan hindre ham og si til ham: Hvad gjør du?

³⁶ Så vendte da på den tid min forstand tilbake, og jeg fikk mitt kongedømmes herlighet, min prakt og min glans igjen, og mine rådsherrer og stormenn søkte mig op, og jeg blev atter innsatt i mitt kongedømme og fikk ennu større makt enn før.

³⁷ Nu priser og ophøier og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge; for alle hans gjerninger er sannhet, og hans stier rettferdighet, og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke.

12 Og han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, og satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands.

² Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å ta imot hans del av vingårdens frukt hos vingårdsmennene;

³ og de tok og slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.

⁴ Og atter sendte han en annen tjener til dem, og ham slo de i hodet og hånte ham.

⁵ Og han sendte en annen, og ham slo de ihjel, og så gjorde de med mange andre: somme slo de, og somme drepte de.

⁶ Nu hadde han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket; ham sendte han til sist til dem, idet han sa: De vil undse sig for min sønn.

⁷ Men disse vingårdsmenn sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så blir arven vår!

⁸ Og de tok og slo ham ihjel, og kastet ham ut av vingården.

⁹ Hvad skal da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og drepe vingårdsmennene, og overgi vingården til andre.

¹⁰ Og har I ikke lest dette sted i Skriften: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten;

¹¹ av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine?

¹² Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde talt lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort.