Read the New Testament in 24 Weeks

Hilsen

1 Hilsen fra Paulus, en utsending^[a] som ikke har fått oppdraget sitt av noe menneske, eller gjennom menneskelige ordninger. Nei, jeg har blitt sendt ut av Jesus Kristus^[b] selv og av Gud, vår Far som reiste ham opp fra de døde.

² Jeg og alle troende på dette stedet hilser til menighetene i provinsen Galatia.

³ Jeg ber at Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus vil vise dere godhet og fylle dere med fred. ⁴ Kristus døde for å ta straffen for syndene våre og frelse oss fra denne onde verden, akkurat som Gud vår Far hadde planlagt. ⁵ Æren tilhører Gud i all evighet. Ja, det er sant!^[c]

Galaterne har gått bort fra det sanne budskapet

⁶ Jeg er forbauset over at dere så snart vender dere bort fra Gud, han som i sin godhet har innbudt dere til å få evig liv gjennom det Kristus gjorde. Dere har begynt å tro på et annet budskap om frelse. ⁷ Det til tross for at det slett ikke finnes noe annet budskap som kan frelse dere. Nei, det er bare noen som vil skape forvirring blant dere ved å forvrenge sannheten om Kristus.

⁸ Dersom noen forsøker få dere til å tro på et annet budskap enn det vi har fortalt dere, da ber jeg om at han må bli rammet av Guds dom. Det mener jeg selv om det skulle ramme meg selv eller til og med en engel fra himmelen som kom med det nye budskapet. ⁹ Ja, jeg gjentar det jeg også før har sagt: Dersom noen forsøker få dere til å tro på et annet budskap enn det dere allerede har tatt imot, da vil han bli rammet av Guds dom.

¹⁰ Som dere forstår, jeg sier ikke dette for å holde meg inne med mennesker, men for å bli anerkjent av Gud. Jeg bryr meg ikke om hva menneskene tenker, for dersom jeg fortsatt forsøkte å holde meg inne med mennesker, ville jeg ikke kunne tjene Kristus.

Paulus sitt budskap kommer fra Jesus

¹¹ Kjære søsken^[d], jeg forsikrer dere at det glade budskapet om Jesus som jeg sprer, ikke er en lære som menneskene har tenkt ut. ¹² Jeg har heller ikke fått budskapet gjennom noen menneskelige ordninger, men det er Jesus Kristus selv som åpenbarte det for meg. Ingen andre har undervist meg.

¹³ Dere vet jo hvordan jeg var før, da jeg var en overbevist tilhengere av den jødiske religionen. Jeg forfulgte alle som tilhørte Guds menighet og gjorde alt for å utrydde de som trodde. ¹⁴ Jeg var en av de mest fanatiske jødene på min egen alder og var ekstremt nøye med å følge alle de tradisjonene vi arvet fra forfedrene.

¹⁵ Men noe skjedde! Allerede før jeg ble født, hadde Gud bestemt at jeg skulle tjene ham, og han ga meg den forretten å bli hans utsending da tiden kom. ¹⁶ En dag lot han sin sønn Jesus vise seg for meg, for at jeg skulle spre budskapet om ham til folk som ikke er jøder. Da dette skjedde, oppsøkte jeg ikke noe menneske for å spørre meg til råds. ¹⁷ Jeg reiste ikke til Jerusalem for å lete opp dem som før hadde blitt utsett til å være utsending for Jesus^[e]. Nei, jeg ga meg av sted til Arabia^[f] og vendte seinere tilbake til byen Damaskus.^{[g] 18} Det drøyde hele tre år før jeg reiste til Jerusalem for å besøke Peter^[h]. Da stanset jeg to uker hos ham. ¹⁹ Den eneste av utsendingene jeg møtte, i tillegg til Peter, var Jakob, som var Herren Jesus sin egen bror. ²⁰ Det jeg skriver her er sant. Gud selv kan vitne om at jeg ikke lyver for dere. ²¹ Etter besøket i Jerusalem fortsatte jeg nordover til provinsene Syria og Kilikia. ²² Jeg møtte aldri de andre troende i Judea. ²³ Det eneste de hadde hørt, var et rykte som sa: ”han som før forfulgte oss, sprer nå selv budskapet om Jesus og overbeviser andre om den tro han ville utrydde.” ²⁴ De hyllet Gud for min skyld.

Paulus møter lederne i menighetene i Jerusalem

2 Etter 14 år kom jeg tilbake til Jerusalem sammen med Barnabas. Titus var også med oss. ² Den gangen reiste jeg dit fordi Gud hadde vist meg at jeg skulle gjøre det. Ved en spesiell anledning møtte jeg lederne i menigheten og fortalte om innholdet i det glade budskap jeg sprer til folk som ikke er jøder. Jeg ville at de skulle anerkjenne undervisningen min, slik at jeg ikke hadde arbeidet, eller fortsatte å arbeide forgjeves blant andre folk. ³ De aksepterte undervisningen min. De krevde ikke en gang at min reisekamerat Titus, som ikke er jøde, skulle bli omskåret.

⁴ Spørsmålet om omskjærelse av personer som ikke er jøder, var en av de sakene vi diskuterte. Noen falske troende hadde nemlig lurt seg inn blant oss for å spionere på den friheten vi har i Jesus Kristus. Disse personene ville gjøre oss til slaver under jødiske regler og lover. ⁵ Ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for kravene deres. For vi ville at alle som ikke er jøder, også i framtiden skulle få høre et uforandret budskap om Jesus.

⁶ Lederne for menigheten i Jerusalem aksepterte altså undervisningen min. At disse lederne før hadde vært Jesu nærmeste disipler, teller ikke i denne sammenhengen, for i Guds øyne er alle like. Disse mennene, som nå har så høy anseelse blant de troende, ville altså ikke legge noe til i undervisningen min. ⁷ Tvert imot innså de at jeg hadde fått oppdraget med å spre det glade budskapet om Jesus til folk som ikke er jøder, mens Peter hadde fått oppdraget å arbeide blant jødene. ⁸ Den samme Gud som hadde gitt Peter kraft til å være utsending blant jødene, hadde gitt meg kraft til å arbeide blant folk som ikke er jøder. ⁹ Når da de fremste lederne i menigheten, Jakob, Peter og Johannes, forsto hvilket oppdrag Gud i sin godhet hadde gitt meg, rakte de meg og Barnabas hånden som et tegn på vårt samarbeid. Vi skulle fortsette å arbeide blant folk som ikke er jøder, mens de selv skulle arbeide blant jødene. ¹⁰ Det eneste de ba oss om, var at vi skulle hjelpe de fattige blant de troende i Jerusalem, og det har jeg virkelig forsøkt å gjøre.

Paulus og Peter blir uenige

¹¹ Da Peter kom til Antiokia, ble jeg nødt til åpent å anklage ham, etter som han handlet helt galt. ¹² Før han kom til oss, brukte han å spise sammen med de troende som ikke var jøder, men etter at andre troende kom hit fra Jakob og menigheten i Jerusalem, våget han ikke lenger å spise sammen med dem som ikke var jøder. Han var redd for å bli uvenn med de representantene som forlangte at alle troende menn som ikke var jøder, måtte bli omskåret. ¹³ De andre troende jødene oppførte seg på samme feige måten. Til og med Barnabas ble dratt med i dette.

¹⁴ Da jeg så at de handlet stikk i strid med det sanne budskapet om Jesus, sa jeg til Peter mens alle de troende hørte på: ”Du er født jøde, men har nå lenge fulgt skikker som ikke er jødiske i stedet for de jødiske tradisjonene. Hvorfor vil du plutselig nå tvinge dem som ikke er jøder, til å følge jødiske tradisjoner igjen?

¹⁵ Du og jeg ble født som jøder. Vi er ikke noen ’syndere’ som ikke kjenner til Moseloven^[i]. ¹⁶ Men vi innså at alle blir skyldfri innfor Gud ved å tro på Jesus Kristus, og ikke gjennom det å være lydige mot loven. Derfor begynte vi selv å tro på Kristus, slik at vi kunne bli skyldfri innfor Gud ved troen på Kristus og ikke på grunn av at vi var lydige mot loven. Ingen kan noen gang bli skyldfri innfor Gud gjennom det å være lydige mot loven.

¹⁷ Vi som ville bli skyldfri innfor Gud gjennom troen på Kristus, ble altså i jødene sine øyne lik disse ’synderne’ som ikke kjenner til Moseloven. Men betyr det at Kristus har fått oss til å synde? Nei, naturligvis ikke! ¹⁸ Om jeg derimot bygger opp det jeg har revet ned, og enda en gang forsøker å bli skyldfri gjennom å være lydig mot loven, da blir jeg en virkelig synder. ¹⁹ Det er jo loven som får meg til å synde, og derfor har jeg forlatt loven, etter som den likevel ikke kunne frelse meg. Ja, jeg døde bort fra loven for å leve for Gud, da jeg lot mitt gamle ego bli spikret fast på korset sammen med Kristus. ²⁰ Nå lever jeg selv om mitt gamle ego er avgått ved døden, for Kristus lever i meg. Så lenge jeg lever her på jorden, lever jeg altså gjennom troen på Guds sønn, han som elsket meg og ga livet sitt for å ta straffen for syndene mine på seg. ²¹ Jeg tilhører ikke dem som sier at den nåden Gud viste oss, var uten mening. Om vi kunne lykkes med å være lydige mot hele Moseloven, og gjennom det blitt skyldfri innfor Gud, da trengte ikke Kristus ha gått i døden for oss.”