New Testament in a Year

¹⁹ På kvelden dro Jesus og disiplene fra byen.

Disiplene kan be om hva som helst

²⁰ Da de neste morgen gikk forbi fikentreet igjen, så disiplene at det hadde visnet fra roten av. ²¹ Peter kom plutselig til å huske på det Jesus hadde sagt til treet dagen før, og han utbrøt: ”Mester, har du sett på maken? Fikentreet som du forbannet, har visnet!”

²² Da sa Jesus til disiplene: ”Dere må stole fullt og helt på Gud. ²³ Jeg forsikrer dere, om dere virkelig tror av et helt hjerte og ikke tviler, da kan dere si til dette fjellet: ’Løft deg opp og kast deg i havet’, og det kommer til å bli slik. ²⁴ Ja, jeg forsikrer dere, om dere bare tror, da kan dere be om hva som helst, og dere skal få det! ²⁵ Men når dere ber til Gud, da skal dere først tilgi dem som dere er sinte på. Når dere gjør det, skal dere selv få tilgivelse for syndene av vår Far i himmelen.^[a]”

De religiøse lederne stiller spørsmål til Jesus

²⁷ De kom nå tilbake til Jerusalem. Mens Jesus gikk omkring på tempelplassen, kom øversteprestene, de skriftlærde^[b] og folkets ledere bort til ham. ²⁸ De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.

²⁹ ”Det skal jeg snart fortelle dere”, sa Jesus, ”dersom bare dere først svarer meg på et annen spørsmål: ³⁰ Da døperen Johannes døpte, var det på Guds befaling eller ikke? Svar meg på det!”

³¹ De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Om vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på han. ³² Kanskje vi kunne forsøke å argumentere for at Gud ikke hadde sendt ham?” Nei, det våger vi ikke, for da kan folket bli brysomme. Alle var jo overbeviste om at Johannes hadde vært en profet som bar fram Guds budskap. ³³ Derfor svarte de til slutt: ”Vi vet ikke.”

Da sa Jesus: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”