Print Page Options
Previous Prev Day Next DayNext

M’Cheyne Bible Reading Plan

The classic M'Cheyne plan--read the Old Testament, New Testament, and Psalms or Gospels every day.
Duration: 365 days
Det Norsk Bibelselskap 1930 (DNB1930)
Version
1 Kongebok 22

22 Nu holdt de sig rolig i tre år; det var ikke nogen krig mellem Syria og Israel.

Men i det tredje år hendte det at Josafat, Judas konge, drog ned til Israels konge.

Da sa Israels konge til sine tjenere: Vet I ikke at Ramot i Gilead hører oss til? Og vi sitter stille og tar det ikke fra kongen i Syria!

Og han sa til Josafat: Vil du dra med mig i krig til Ramot i Gilead? Josafat svarte Israels konge: Som du, så jeg, som ditt folk, så mitt folk, som dine hester, så mine hester.

Og Josafat sa fremdeles til Israels konge: Søk dog først å få vite hvad Herren sier!

Da kalte Israels konge profetene sammen; det var omkring fire hundre mann; og han spurte dem: Skal jeg dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De svarte: Dra op! Herren vil gi det i kongens hånd.

Men Josafat sa: Er her ikke nogen annen Herrens profet, så vi kunde spørre Herren til råds gjennem ham?

Israels konge svarte Josafat: Der er ennu en mann gjennem hvem vi kan spørre Herren til råds, men jeg hater ham fordi han ikke spår godt om mig, men bare ondt, det er Mika, Jimlas sønn. Josafat sa: Kongen skulde ikke si så!

Da kalte Israels konge på en av hoffolkene og sa: Skynd dig og hent Mika, Jimlas sønn!

10 Imens satt Israels konge og Josafat, Judas konge, i kongelig skrud, hver på sin trone, på en treskeplass ved inngangen til Samarias port; og alle profetene stod foran dem og fremsa sine spådommer.

11 Og Sedekias, Kena'anas sønn, gjorde sig horn av jern og sa: Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til du får gjort ende på dem.

12 Og alle profetene spådde likedan og sa: Dra op til Ramot i Gilead! Så skal du ha lykke med dig, og Herren skal gi det i kongens hånd.

13 Og budet som var gått for å tilkalle Mika, sa til ham: Profetene spår med en munn godt for kongen; la nu også dine ord stemme overens med deres og spå godt!

14 Mika svarte: Så sant Herren lever: Hvad Herren sier til mig, det vil jeg tale.

15 Da han nu kom til kongen, sa kongen til ham: Mika! Skal vi dra i krig til Ramot i Gilead, eller skal vi la det være? Han svarte: Dra op! Så skal du ha lykke med dig, og Herren skal gi det i kongens hånd.

16 Men kongen sa til ham: Hvor mange ganger skal jeg besverge dig at du ikke skal tale annet til mig enn sannhet i Herrens navn?

17 Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene likesom en fårehjord som ikke har hyrde; og Herren sa: Disse har ingen herre; la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!

18 Da sa Israels konge til Josafat: Var det ikke det jeg sa til dig: Han spår ikke godt om mig, men bare ondt?

19 Men Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høire og venstre side.

20 Og Herren sa: Hvem vil overtale Akab til å dra op til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den annen så.

21 Da gikk ånden[a] frem og stilte sig for Herrens åsyn og sa: Jeg skal overtale ham. Herren spurte ham: Hvorledes?

22 Han svarte: Jeg vil gå avsted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal overtale ham, og det skal også lykkes dig; gå avsted og gjør så!

23 Se, nu har Herren lagt en løgnens ånd i alle disse dine profeters munn, men Herren har varslet ulykke for dig.

24 Da trådte Sedekias, Kena'anas sønn, frem og slo Mika på kinnet og sa: På hvilken vei er Herrens Ånd gått over fra mig for å tale med dig?

25 Mika svarte: Det skal du få se den dag du flykter fra kammer til kammer for å skjule dig.

26 Da sa Israels konge: Ta Mika og før ham tilbake til byens høvedsmann Amon og til kongesønnen Joas

27 og si: Så sier kongen: Sett ham i fangehuset og la ham leve på fangekost til jeg kommer uskadd hjem igjen!

28 Mika sa: Kommer du uskadd hjem igjen, så har Herren ikke talt gjennem mig. Og han sa: Hør dette, I folk alle sammen!

29 Så drog Israels konge og Judas konge Josafat op til Ramot i Gilead.

30 Og Israels konge sa til Josafat: Jeg vil forklæ mig og så gå i striden; men ta du dine vanlige klær på! Så forklædde Israels konge sig og gikk i striden.

31 Men kongen i Syria hadde befalt sine to og tretti vogn-høvedsmenn: I skal ikke stride mot nogen, hverken liten eller stor, bare mot Israels konge.

32 Da nu vogn-høvedsmennene så Josafat, sa de: Dette er sikkert Israels konge. Og de vendte sig dit for å stride mot ham. Da satte Josafat i et høit rop.

33 Og da vogn-høvedsmennene så at det ikke var Israels konge, vendte de sig fra ham igjen.

34 Men en mann spente sin bue og skjøt på lykke og fromme og traff Israels konge mellem brynjeskjørtet og brynjen. Da sa han til sin vognstyrer: Vend om og før mig ut av hæren! Jeg er såret.

35 Men striden blev stadig hårdere den dag, og kongen blev holdt opreist i vognen mot syrerne; men om aftenen døde han, og blodet av såret fløt ned i vognen.

36 Og ved solens nedgang gikk der det rop gjennem leiren: Hver mann hjem til sin by og sitt land!

37 Således døde kongen og blev ført til Samaria, og de begravde kongen i Samaria.

38 Og da de skylte vognen i dammen ved Samaria, slikket hundene hans blod, mens skjøgene badet sig der, efter det ord som Herren hadde talt.

39 Hvad som ellers er å fortelle om Akab, om alt det han gjorde, og om det elfenbenshus han bygget, og om alle de byer han bygget, det er opskrevet i Israels kongers krønike.

40 Og Akab la sig til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja blev konge i hans sted.

41 Josafat, Asas sønn, blev konge over Juda i Akabs, Israels konges fjerde år.

42 Josafat var fem og tretti år gammel da han blev konge, og regjerte i Jerusalem i fem og tyve år; hans mor hette Asuba og var datter av Silhi.

43 Han vandret i ett og alt på sin far Asas vei; han vek ikke fra den, men gjorde hvad rett var i Herrens øine.

44 Dog blev offerhaugene ikke nedlagt; folket blev ved å ofre og brenne røkelse på haugene.

45 Josafat holdt fred med Israels konge.

46 Hvad som ellers er å fortelle om Josafat, om de store gjerninger han gjorde, og om de kriger han førte, det er opskrevet i Judas kongers krønike.

47 Han utryddet også av landet de tempel-bolere som var blitt tilbake i hans far Asas dager.

48 Det var dengang ingen konge i Edom; en stattholder regjerte der.

49 Josafat hadde ti Tarsis-skib som skulde gå til Ofir efter gull; men de kom ikke avsted, for nogen av skibene forliste ved Esjon-Geber.

50 Da sa Akasja, Akabs sønn, til Josafat: La mine folk fare med dine folk på skibene! Men Josafat vilde ikke.

51 Og Josafat la sig til hvile hos sine fedre og blev begravet hos sine fedre i sin far Davids stad; og hans sønn Joram blev konge i hans sted.

52 Akasja, Akabs sønn, blev konge over Israel i Samaria i Josafats, Judas konges syttende år og regjerte over Israel i to år.

53 Han gjorde hvad ondt var i Herrens øine, og vandret på sin fars og sin mors vei og på Jeroboams, Nebats sønns vei, han som fikk Israel til å synde;

54 han dyrket Ba'al og tilbad ham og vakte Herrens, Israels Guds harme, aldeles som hans far hadde gjort.

1 Tessalonikerne 5

Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at nogen skriver til eder;

I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten.

Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly.

Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulde komme over eder som en tyv;

for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til.

La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue!

De som sover, sover jo om natten, og de som drikker sig drukne, er drukne om natten;

men vi som hører dagen til, la oss være edrue, iklædd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm;

for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus,

10 han som døde for oss, forat vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.

11 Forman derfor hverandre, og opbygg den ene den andre, som I og gjør!

12 Men vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblandt eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder,

13 og at I holder dem overmåte høit i kjærlighet for deres gjernings skyld. Hold fred med hverandre!

14 Og vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle!

15 Se til at ingen gjengjelder nogen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle

16 Vær alltid glade,

17 bed uavlatelig,

18 takk for alt! for dette er Guds vilje i Kristus Jesus til eder.

19 Utslukk ikke Ånden,

20 ringeakt ikke profetisk tale;

21 men prøv alt, hold fast på det gode,

22 avhold eder fra allslags ondt!

23 Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennem, og gid eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!

24 Han er trofast som har kalt eder; han skal og gjøre det.

25 Brødre, bed for oss!

26 Hils alle brødrene med et hellig kyss!

27 Jeg besverger eder ved Herren at I lar brevet bli lest for alle brødrene.

28 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder!

Daniel 4

Kong Nebukadnesar til alle folk, ætter og tungemål som bor på den hele jord: Alt godt bli eder i rikt mål til del

De tegn og under som den høieste Gud har gjort mot mig, har jeg funnet for godt å kunngjøre.

Hvor store er ikke hans tegn, hvor mektige hans under! Hans rike er et evig rike, og hans herredømme varer fra slekt til slekt.

Jeg, Nebukadnesar, satt i god ro i mitt hus, levde lykkelig i mitt palass.

Da hadde jeg en drøm; den forferdet mig, og tankene på mitt leie og synene i mitt indre skremte mig.

Og det blev av mig utstedt det bud at alle Babels vismenn skulde føres inn for mig, forat de skulde kunngjøre mig drømmens uttydning.

Da kom tegnsutleggerne, åndemanerne, kaldeerne og sannsigerne inn, og jeg fortalte dem drømmen; men de kunde ikke si mig hvorledes den skulde tydes.

Til sist kom også Daniel inn for mig, han som hadde fått navnet Beltsasar efter navnet på min gud, og i hvem de hellige guders ånd er, og jeg fortalte ham drømmen:

Beltsasar, du tegnsutleggernes mester! Efterdi jeg vet at de hellige guders ånd er i dig, og at ingen hemmelighet er dig for vanskelig, så si mig nu de syner jeg har sett i min drøm - si mig hvorledes de skal tydes!

10 Dette var de syner jeg hadde i mitt indre mens jeg hvilte på mitt leie: Jeg så i mitt syn et tre som stod midt på jorden, og som var meget høit;

11 det var et stort og sterkt tre, og så høit at det nådde til himmelen, og det kunde sees helt til jordens ende;

12 dets løv var fagert, og det bar rikelig frukt, så det gav føde for alle; markens dyr fant skygge under det, og himmelens fugler bodde på dets grener, og alt levende nærte sig av det.

13 Og i de syner jeg hadde i mitt indre mens jeg hvilte på mitt leie, så jeg en hellig vekter som steg ned fra himmelen.

14 Han ropte med høi røst, og således lød hans ord: Fell treet, hugg dets grener av, riv løvet av det og spred fruktene omkring! Dyrene under det skal rømme, og fuglene flyve bort fra dets grener.

15 Men la dets rotstubb stå igjen i jorden, men i lenker av jern og kobber, midt i gresset på marken! Og med himmelens dugg skal han[a] vætes, og med dyrene skal han ha del i jordens urter.

16 Hans hjerte skal forandres, så det ikke lenger er et menneskes hjerte; et dyrs hjerte skal han få, og syv tider[b] skal skride frem over ham.

17 Dette budskap har sin grunn i vekternes rådslutning, og sådan er de helliges avgjørelser i denne sak, forat alle som lever, skal sanne at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil, og setter den ringeste av menneskene til å råde over det.

18 Det var den drøm som jeg kong Nebukadnesar, så; kunngjør nu du Beltsasar mig dens uttydning. For ingen av mitt rikes vismenn kan si mig hvad den betyr; men du kan det, fordi de hellige guders ånd er i dig.

19 Da stod Daniel, han som hadde fått navnet Beltsasar, en stund slått av redsel, og hans tanker forferdet ham. Så tok kongen til orde og sa: Beltsasar! La ikke drømmen og dens uttydning forferde dig! Beltsasar svarte: Min herre! Gid denne drøm måtte gjelde dem som hater dig, og dens uttydning dine fiender!

20 Det tre du så, som var så stort og sterkt, og så høit at det nådde til himmelen, og som kunde sees over hele jorden,

21 og som hadde så fagert løv og bar så rikelig frukt at det gav føde for alle - som markens dyr hadde tilhold under, og på hvis grener himmelens fugler bodde,

22 det er du selv, konge, du som er så stor og mektig, og hvis velde har vokset så det når til himmelen, og hvis herredømme strekker sig like til jordens ende.

23 Men at kongen så en hellig vekter som steg ned fra himmelen og sa: Fell treet og ødelegg det, men la dets rotstubb stå igjen i jorden, men i lenker av jern og kobber, midt i gresset på marken, og med himmelens dugg skal han vætes, og med markens dyr skal han dele lodd så lenge til syv tider har skredet frem over ham,

24 det betyr, konge, og så er den Høiestes rådslutning, som kommer over min herre kongen:

25 Du skal bli utstøtt fra menneskene, og din bolig skal være hos markens dyr, og urter skal du ete likesom oksene, og med himmelens dugg skal du vætes, og syv tider skal skride frem over dig, inntil du sanner at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil.

26 Men at det blev sagt at treets rotstubb skulde stå igjen, det betyr at ditt rike skal være ditt fra den tid du sanner at himmelen har makten.

27 Derfor, konge, la mitt råd tekkes dig, og løs dig fra dine synder ved rettferdighet og fra dine misgjerninger ved barmhjertighet mot ulykkelige, om din lykke skal bli varig.

28 Alt dette kom over kong Nebukadnesar.

29 Da tolv måneder var til ende, gikk han engang omkring på taket av det kongelige palass i Babel.

30 Da tok kongen til orde og sa: Er ikke dette det store Babel, som jeg har bygget til kongesete ved min veldige makt og til ære for min herlighet?

31 Før kongen ennu hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Til dig, kong Nebukadnesar, sies nu dette ord: Riket er tatt fra dig,

32 fra menneskene blir du utstøtt, og hos markens dyr skal din bolig være, urter skal du ete likesom oksene, og syv tider skal skride frem over dig, inntil du sanner at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil.

33 I samme stund blev dette ord fullbyrdet på Nebukadnesar; han blev utstøtt fra menneskene og åt urter likesom oksene, og av himmelens dugg blev hans kropp vætet, til hans hår vokste og blev som ørnefjær, og hans negler som fugleklør.

34 Men da tiden[c] var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øine til himmelen, og min forstand vendte tilbake, og jeg lovet den Høieste og priste og æret ham som lever evindelig, han hvis herredømme er et evig herredømme, og hvis rike varer fra slekt til slekt[d].

35 Alle de som bor på jorden, er som intet å akte, og han gjør med himmelens hær og med dem som bor på jorden, hvad han vil, og det er ingen som kan hindre ham og si til ham: Hvad gjør du?

36 Så vendte da på den tid min forstand tilbake, og jeg fikk mitt kongedømmes herlighet, min prakt og min glans igjen, og mine rådsherrer og stormenn søkte mig op, og jeg blev atter innsatt i mitt kongedømme og fikk ennu større makt enn før.

37 Nu priser og ophøier og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge; for alle hans gjerninger er sannhet, og hans stier rettferdighet, og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke.

Salmenes 108-109

108 En sang, en salme av David.

Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise, ja, det skal min ære[a].

Våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.

Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, og lovsynge dig blandt folkeslagene.

For stor over himmelen er din miskunnhet, og inntil skyene din trofasthet.

Vis dig høi over himmelen, Gud, og din ære over all jorden!

Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp med din høire hånd og bønnhør oss!

Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.

Mig hører Gilead til, mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.

10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko, over Filisterland jubler jeg.

11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?

12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?

13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!

14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal trede ned våre fiender.

109 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!

For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.

Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.

Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.

Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.

Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!

Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!

La hans dager bli få, la en annen få hans embede!

La hans barn bli farløse og hans hustru enke,

10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!

11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!

12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!

13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!

14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!

15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,

16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.

17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;

18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.

19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!

20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!

21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!

22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.

23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.

24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.

25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.

26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,

27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!

28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.

29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.

30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;

31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.