M’Cheyne Bible Reading Plan
10 Så hendte det at Ammons barns konge døde, og Hanun, hans sønn, blev konge i hans sted.
2 Da sa David: Jeg vil vise Hanun, Nahas' sønn, vennskap, likesom hans far viste mig vennskap. Og David sendte nogen av sine tjenere for å trøste ham i hans sorg over sin far. Så kom da Davids tjenere til Ammons barns land.
3 Da sa Ammons barns høvdinger til Hanun, sin herre: Tror du det er for å ære din far at David har sendt folk som skal trøste dig? Mon det ikke heller er for å utforske byen og utspeide den og så ødelegge den at David har sendt sine tjenere til dig?
4 Da tok Hanun Davids tjenere og raket av halvdelen av deres skjegg og skar av deres klær midt på like til setet og lot dem så fare.
5 Da dette blev meldt David, sendte han folk som skulde møte mennene, for de var grovelig vanæret; og kongen lot si: Bli i Jeriko til eders skjegg er vokset ut igjen, og kom så tilbake!
6 Da nu Ammons barn så at de hadde gjort sig forhatt hos David, sendte de bud og leide syrerne fra Bet-Rehob og syrerne fra Soba, tyve tusen mann fotfolk, og kongen i Ma'aka med tusen mann og tolv tusen mann fra Tob[a].
7 Da David hørte dette, sendte han Joab avsted med hele hæren, de krigsvante menn.
8 Og Ammons barn rykket ut og stilte sig i fylking foran byporten; men syrerne fra Soba og Rehob og mennene fra Tob og Ma'aka stod for sig selv på marken.
9 Da Joab så at han hadde fienden mot sig både foran og bak, valgte han ut en del av alt det utvalgte mannskap i Israel og stilte dem op mot syrerne.
10 Men resten av folket overgav han til sin bror Abisai og stilte dem op mot Ammons barn.
11 Og han sa: Dersom syrerne blir mig for sterke, skal du komme mig til hjelp, og dersom Ammons barn blir dig for sterke, skal jeg komme og hjelpe dig.
12 Vær modig, og la oss vise oss modige i striden for vårt folk og for vår Guds byer, så får Herren gjøre hvad som er godt i hans øine!
13 Så rykket Joab frem med sine folk til strid mot syrerne, og de flyktet for ham.
14 Og da Ammons barn så at syrerne flyktet, så flyktet også de for Abisai og drog sig inn i byen. Da vendte Joab tilbake fra striden mot Ammons barn og kom til Jerusalem.
15 Da syrerne så at de var blitt slått av Israel, samlet de sig igjen.
16 Og Hadadeser sendte bud at de syrere som bodde på hin side av elven[b], skulde rykke ut; de kom til Helam, og Sobak, høvdingen over Hadadesers hær, førte dem.
17 Da dette blev meldt David, samlet han hele Israel og gikk over Jordan og kom til Helam; og syrerne stilte sig op mot David og stred mot ham.
18 Men syrerne flyktet for Israel, og David drepte blandt syrerne mannskapet på syv hundre vogner og firti tusen hestfolk, og Sobak, deres hærfører, såret han, så han døde der.
19 Og da alle kongene som stod under Hadadeser, så at de var blitt slått av Israel, gjorde de fred med Israel og blev deres tjenere; og syrerne vågde ikke å hjelpe Ammons barn mere.
3 Begynner vi atter å gi oss selv skussmål, eller mon vi, således som visse folk, trenger til skussmålsbrev til eder eller fra eder?
2 I er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker,
3 idet det blir vitterlig at I er Kristi brev, tilblitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler.
4 Men en sådan tillit har vi til Gud ved Kristus,
5 ikke at vi av oss selv duer til å uttenke noget som av oss selv, men vår duelighet er av Gud,
6 som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd; for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.
7 Dersom da dødens tjeneste, som med bokstaver var innhugget i stener, fremtrådte i herlighet, så at Israels barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans åsyns herlighets skyld, som dog svant,
8 hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mere være i herlighet!
9 For dersom fordømmelsens tjeneste er herlighet, da er rettferdighetens tjeneste ennu langt mere rik på herlighet;
10 for det herlige har i dette stykke ingen herlighet mot hin overvettes rike herlighet.
11 For når det som svinner, var i herlighet, da skal meget mere det som blir, være i herlighet.
12 Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet,
13 og gjør ikke som Moses, som la et dekke over sitt åsyn, forat Israels barn ikke skulde skue enden av det som svant.
14 Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus.
15 Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses;
16 men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort.
17 Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.
18 Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
17 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
2 Menneskesønn! Fremsett en gåte for Israels hus og tal til dem i en lignelse
3 og si: Så sier Herren, Israels Gud: Den store ørn med de store vinger og de lange svingfjær, med full fjærham og brokete farver, kom til Libanon og tok bort toppen av sederen.
4 Den brøt av den øverste kvist og førte den til kjøbmannslandet og satte den i kremmerstaden[a].
5 Så tok den et skudd av landets vekster og satte det i en dyrket mark; den plantet det på et sted hvor det var meget vann; den satte det likesom et piletre.
6 Og det vokste op og blev til et vintre som bredte sig vidt ut, men var lavt av vekst, forat dets ranker skulde vende sig til den[b], og dets røtter være under den. Og det blev til et vintre som satte grener og skjøt løvrike kvister.
7 Men det var en annen stor ørn med store vinger og mange fjær, og se, vintreet bøide sine røtter bort imot den, og fra den seng hvori det var plantet, strakte det sine ranker bort til den, forat den skulde vanne det.
8 På en god mark, på et sted hvor det var meget vann, var det plantet, så det kunde skyte grener og bære frukt og bli et herlig vintre.
9 Si: Så sier Herren, Israels Gud: Skal det trives? Skal ikke dets røtter rykkes op og dets frukt rives av, så det tørker bort? Alle dets spirende blad skal tørke bort, og ikke med stor styrke og meget folk vil nogen kunne få det til å skyte op av sine røtter.
10 Se, det er plantet; skal det trives? Skal det ikke tørke bort, tørke aldeles bort, så snart østenvinden rører ved det? I den seng hvor det vokser, skal det tørke bort.
11 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
12 Si til den gjenstridige ætt: Vet I ikke hvad dette er? Si: Se, Babels konge kom til Jerusalem og tok dets konge[c] og dets høvdinger og førte dem til sig i Babel.
13 Og han tok en av kongeætten[d] og gjorde en pakt med ham og tok ham i ed, og de mektige i landet tok han med sig,
14 forat det skulde være et ringe kongerike og ikke ophøie sig, men holde pakten med ham og bli stående.
15 Men han falt fra ham og sendte sine bud til Egypten, forat de skulde gi ham hester og meget folk. Skal han ha fremgang? Skal den som gjør slikt, slippe unda? Skal han kunne bryte en pakt og slippe unda?
16 Så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, på det sted hvor han bor den konge som gjorde ham til konge, men hvis ed han foraktet, og hvis pakt han brøt, hos ham, midt i Babel skal han visselig dø.
17 Og ikke skal Farao med en stor hær og meget folk komme ham til hjelp i krigen, når det kastes op en voll og bygges skanser for å utrydde mange liv.
18 Han foraktet eden og brøt pakten, enda han hadde gitt hånden på det. Alt dette har han gjort; han skal ikke slippe unda.
19 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Så sant jeg lever, eden som han svor ved mig, men allikevel foraktet, og pakten som han gjorde med mig, men allikevel brøt, den vil jeg visselig la komme over hans hode.
20 Jeg vil utspenne mitt garn over ham, og han skal fanges i mitt nett, og jeg vil føre ham til Babel og gå i rette med ham der, for den troløshet som han har vist mot mig.
21 Og alle flyktninger fra alle hans krigsskarer skal falle for sverdet, og de som blir igjen, skal spredes for alle vinder, og I skal kjenne at jeg, Herren, har talt.
22 Så sier Herren, Israels Gud: Da vil jeg ta en kvist av den høie seders topp og sette; av dens øverste kvister vil jeg bryte av et spett skudd, og jeg vil sette det på et høit, høit fjell.
23 På Israels høie fjell vil jeg plante det, og det skal skyte grener og bære frukt og bli til en herlig seder, og alle slags fugler, alt som har vinger, skal bo under det; i skyggen av dets grener skal de bo.
24 Og alle markens trær skal kjenne at jeg, Herren, har gjort et høit tre lavt og et lavt tre høit, et friskt tre tørt og et tørt tre grønt; jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det.
60 Til sangmesteren; efter Sjusjan edut[a]; en gyllen sang av David til å læres,
2 da han stred mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba, og Joab kom tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.
3 Gud! du har forkastet oss, du har sønderslått oss, du var vred; vederkveg oss nu igjen!
4 Du har rystet jorden, du har fått den til å revne; læg dens skade, for den vakler!
5 Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet.
6 Men du har gitt dem som frykter dig, et hærmerke til opreisning, for sannhets skyld. Sela.
7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp nu med din høire hånd og bønnhør oss!
8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.
9 Mig hører Gilead til, og mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; bryt ut i jubel over mig, Filisterland!
11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?
12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?
13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!
14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal nedtrede våre fiender.
61 Til sangmesteren, på strengelek; av David.
2 Hør, Gud, mitt klagerop, merk på min bønn!
3 Fra jordens ende roper jeg til dig, mens mitt hjerte vansmekter; før mig på en klippe, som ellers blir mig for høi!
4 For du har vært min tilflukt, et sterkt tårn imot fienden.
5 La mig bo i ditt telt i all evighet, la mig finne ly i dine vingers skjul! Sela.
6 For du, Gud, har hørt på mine løfter, du har gitt mig arv med dem som frykter ditt navn.
7 Du vil legge dager til kongens dager, hans år skal være som slekt efter slekt,
8 han skal trone evindelig for Guds åsyn; sett miskunnhet og trofasthet til å bevare ham!
9 Så vil jeg lovsynge ditt navn til evig tid, forat jeg kan innfri mine løfter dag efter dag.