M’Cheyne Bible Reading Plan
14 Og dette er de arvelodder som Israels barn fikk i Kana'ans land, og som Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer delte ut iblandt dem
2 ved loddkasting, så de fikk hver sin arv, således som Herren hadde befalt ved Moses. Det var de ni og en halv stamme som dengang fikk arv;
3 for de to og en halv stamme hadde Moses gitt arv på hin side[a] Jordan; men levittene hadde han ikke gitt arv iblandt dem.
4 For Josefs barn utgjorde to stammer, Manasse og Efra'im; og levittene fikk ikke nogen del i landet, men bare nogen byer til å bo i med tilhørende jorder for deres buskap og fe.
5 Som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn og skiftet landet.
6 Da trådte Judas barn frem for Josva i Gilgal, og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hvad Herren sa til Moses, den Guds mann, om mig og om dig i Kades-Barnea.
7 Jeg var firti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte mig fra Kades-Barnea for å utspeide landet; og jeg kom tilbake til ham med svar, efter mitt beste skjønn.
8 Mine brødre, som hadde draget op med mig, gjorde folket motløst; men jeg holdt mig trolig til Herren min Gud.
9 Den dag svor Moses og sa: Sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trolig holdt dig til Herren min Gud.
10 Og nu ser du at Herren har gjort med mig som han sa, og latt mig leve i fem og firti år fra den tid Herren talte disse ord til Moses - all den tid Israel vandret i ørkenen; og idag er jeg fem og åtti år gammel.
11 Jeg er ennu like sterk som jeg var den dag Moses sendte mig ut; min styrke er den samme nu som den var dengang, både i strid og til å gå ut og inn.
12 Så gi mig nu denne fjellbygd som Herren den dag talte om; for du hørte selv dengang at anakittene bor der, og at der er store, faste byer; kanskje Herren er med mig, så jeg får drevet dem bort, således som Herren har sagt.
13 Da velsignet Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv.
14 Således fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag idag, fordi han trolig holdt sig til Herren, Israels Gud.
15 Men Hebrons navn var før Kirjat-Arba[b]; Arba var den største mann blandt anakittene. Og landet hadde nu ro for krig.
15 Den lodd som tilfalt Judas barns stamme efter deres ætter, strakte sig bortimot Edoms landemerke, til ørkenen Sin, lengst mot syd.
2 Og deres grense mot syd gikk ut fra enden av Salthavet, fra den bukt som vender mot syd,
3 bøide syd om Akrabbim-skaret, tok så over til Sin og opefter i syd for Kades-Barnea, gikk så over til Hesron og op til Adar; der svinget den bort til Karka,
4 tok så bortefter til Asmon, gikk frem til Egyptens bekk og endte ute ved havet. Dette [sa Herren] skal være eders grense mot syd.
5 Grensen mot øst var Salthavet inntil Jordans utløp. På nordsiden gikk grensen fra den bukt av Salthavet hvor Jordan løper ut.
6 Derfra drog den sig op til Bet-Hogla og videre i nord for Bet-Ha'araba, op til den sten som har navn efter Bohan, Rubens sønn.
7 Så gikk grensen fra Akor-dalen op til Debir og vendte sig nordover til Gilgal, som ligger midt imot Adummim-skaret sønnenfor bekken, og gikk så over til vannet ved En-Semes og frem til En-Rogel.
8 Derfra gikk grensen op til Hinnoms sønns dal, til sydsiden av Jebus, det er Jerusalem, og gikk så op til toppen av det fjell som ligger rett i vest for Hinnoms dal ved nordenden av Refa'im-dalen.
9 Fra denne fjelltopp strakte grensen sig bort til Neftoah-vannets kilde og holdt frem til byene i Efrons fjellbygd, og tok så bortefter til Ba'ala, det er Kirjat-Jearim.
10 Fra Ba'ala svinget den vestover til Se'ir-fjellet, tok over til nordsiden av Jearim-fjellet, det er Kesalon, og gikk så ned til Bet-Semes og frem til Timna.
11 Derefter gikk grensen nordover til Ekrons fjellrygg; der svinget den bort til Sikron, tok så over til Ba'ala-fjellet, gikk frem til Jabne'el og endte ute ved havet.
12 Grensen mot vest var det store hav og landet langsmed det. Dette var Judas barns grense efter deres ætter, på alle sider.
13 Men Kaleb, Jefunnes sønn, fikk sin del midt iblandt Judas barn efter Herrens ord til Josva; det var Anaks far Arbas by, som nu kalles Hebron.
14 Og Kaleb drev bort derfra de tre anakitter Sesai og Akiman og Talmai, efterkommere av Anak.
15 Derfra drog han op mot innbyggerne i Debir - Debirs navn var før Kirjat-Sefer.
16 Og Kaleb sa: Den som vinner over Kirjat-Sefer og inntar det, ham vil jeg gi min datter Aksa til hustru.
17 Og kenisitten Otniel, Kalebs bror, inntok det; og han gav ham sin datter Aksa til hustru.
18 Og da hun kom [til sin manns hus], egget hun ham til å be hennes far om en jordeiendom, og hun sprang ned av asenet. Da sa Kaleb til henne: Hvad vil du?
19 Hun svarte: Gi mig en avskjedsgave! Du har giftet mig bort til dette tørre sydlandet, gi mig nu vannkilder! Så gav han henne de øvre og de nedre kilder.
20 Dette er Judas barns stammes arv efter deres ætter:
21 Byene ved den ytterste grense av Judas barns stamme mot Edoms landemerke, i sydlandet, var: Kabse'el og Eder og Jagur
22 og Kina og Dimona og Adada
23 og Kedes og Hasor og Jitnan,
24 Sif og Telem og Bealot
25 og Hasor-Hadatta og Kerijot, Hesron, det er Hasor,
26 Amam og Sema og Molada
27 og Hasur-Gadda og Hesmon og Bet-Pelet
28 og Hasar-Sual og Be'erseba og Bisjotja,
29 Ba'ala og Ijim og Esem
30 og Eltolad og Kesil og Horma
31 og Siklag og Madmanna og Sansanna
32 og Lebaot og Silhim og Ajin og Rimmon - i alt ni og tyve byer med tilhørende landsbyer.
33 I lavlandet: Estaol og Sora og Asna
34 og Sanoah og En-Gannim, Tappuah og Haenam.
35 Jarmut og Adullam, Soko og Aseka
36 og Sa'ara'im og Adita'im og Haggedera og Gederota'im - fjorten byer med tilhørende landsbyer;
37 Senan og Hadasa og Migdal-Gad
38 og Dilan og Mispe og Jokte'el,
39 Lakis og Boskat og Eglon
40 og Kabbon og Lahmas og Kitlis
41 og Gederot, Bet-Dagon og Na'ama og Makkeda - seksten byer med tilhørende landsbyer;
42 Libna og Eter og Asan
43 og Jiftah og Asna og Nesib
44 og Ke'ila og Aksib og Maresa - ni byer med tilhørende landsbyer;
45 Ekron med tilhørende byer og landsbyer;
46 fra Ekron og vestover alt som lå på Asdod-siden, med tilhørende landsbyer;
47 Asdod med tilhørende byer og landsbyer, Gasa med tilhørende byer og landsbyer, inntil Egyptens bekk og det store hav og landet langsmed det.
48 Og i fjellbygdene: Samir og Jattir og Soko
49 og Danna og Kirjat-Sanna, det er Debir,
50 og Anab og Estemo og Anim
51 og Gosen og Holon og Gilo - elleve byer med tilhørende landsbyer;
52 Arab og Duma og Esan
53 og Janim og Bet-Tappuah og Afeka
54 og Humta og Kirjat-Arba, det er Hebron, og Sior - ni byer med tilhørende landsbyer;
55 Maon, Karmel og Sif og Juta
56 og Jisre'el og Jokdeam og Sanoah,
57 Hakka'in, Gibea og Timna - ti byer med tilhørende landsbyer;
58 Halhul, Bet-Sur og Gedor
59 og Ma'arat og Bet-Anot og Eltekon - seks byer med tilhørende landsbyer;
60 Kirjat-Ba'al, det er Kirjat-Jearim, og Harabba - to byer med tilhørende landsbyer.
61 I ørkenen: Bet-Ha'araba, Middin og Sekaka
62 og Hannibsan og Ir-Hammelah og En-Gedi - seks byer med tilhørende landsbyer.
63 Men jebusittene, som bodde i Jerusalem, kunde Judas barn ikke drive bort; og jebusittene blev boende sammen med Judas barn i Jerusalem og der bor de den dag idag.
146 Halleluja! Min sjel, lov Herren!
2 Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.
3 Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!
4 Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.
5 Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud,
6 som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid,
7 som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne,
8 Herren åpner de blindes øine, Herren opreiser de nedbøiede, Herren elsker de rettferdige,
9 Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket.
10 Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja!
147 Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig.
2 Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han.
3 Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.
4 Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.
5 Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.
6 Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden.
7 Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar,
8 ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene!
9 Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.
10 Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.
11 Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.
12 Pris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion!
13 For han har gjort dine portstenger faste, han har velsignet dine barn i dig.
14 Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete.
15 Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord.
16 Han er den som gir sne som ull, strør ut rim som aske.
17 Han kaster sin is ut som småstykker; hvem kan stå for hans kulde?
18 Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene.
19 Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover;
20 så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover[a] kjenner de ikke. Halleluja!
7 Dette er det ord som kom til Jeremias fra Herren:
2 Still dig i porten til Herrens hus og rop ut der dette ord og si: Hør Herrens ord, hele Juda, I som går inn igjennem disse porter for å tilbede Herren!
3 Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Bedre eders veier og eders gjerninger! Så vil jeg la eder bo på dette sted.
4 Sett ikke eders lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!
5 Men dersom I bedrer eders veier og eders gjerninger, dersom I skifter rett mellem mann og mann,
6 ikke undertrykker den fremmede, den farløse og enken og ikke utøser uskyldig blod på dette sted og ikke følger andre guder til ulykke for eder selv,
7 da vil jeg la eder bo på dette sted, i det land jeg gav eders fedre, fra evighet og til evighet.
8 Se, I setter eders lit til løgnaktige ord - til ingen nytte.
9 Hvorledes? I stjeler, slår ihjel, driver hor, sverger falsk og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som I ikke kjenner,
10 og så kommer I og står frem for mitt åsyn i dette hus som er kalt med mitt navn, og sier: Vi er frelst - og så tenker I at I fremdeles kan gjøre alle disse vederstyggelige ting?
11 Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i eders øine? Se, også jeg har sett det, sier Herren.
12 Gå til min bolig som var i Silo, der jeg i førstningen lot mitt navn bo, og se hvad jeg har gjort med det for mitt folk Israels ondskaps skyld!
13 Og nu, fordi I gjør alle disse gjerninger, sier Herren, og jeg talte til eder tidlig og sent, men I hørte ikke, og jeg kalte på eder, men I svarte ikke,
14 så vil jeg gjøre med det hus som er kalt med mitt navn, og som I setter eders lit til, og med det sted jeg gav eder og eders fedre, således som jeg har gjort med Silo,
15 og jeg vil kaste eder bort fra mitt åsyn, likesom jeg har bortkastet alle eders brødre, all Efra'ims ætt.
16 Og du, du skal ikke bede for dette folk og ikke frembære klage og bønn for det og ikke trenge inn på mig; for jeg hører dig ikke.
17 Ser du ikke hvad de gjør Judas byer og på Jerusalems gater?
18 Barna sanker ved, og fedrene tender op ild, og kvinnene elter deig for å lage kaker for himmelens dronning, og de utøser drikkoffer for andre guder, for å volde mig sorg.
19 Mon det er mig de volder sorg, sier Herren, mon ikke sig selv, så deres ansikter skal rødme av skam?
20 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, min vrede og min harme blir utøst over dette sted, over menneskene og dyrene, over markens trær og jordens frukt, og den skal brenne og ikke slukkes.
21 Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Legg bare eders brennoffere til eders slaktoffere og et kjøtt!
22 For jeg har ikke talt med eders fedre og ikke gitt dem befaling på den dag jeg førte dem ut av Egyptens land, om brennoffer og slaktoffer;
23 men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være eders Gud, og I skal være mitt folk, og I skal vandre på alle de veier jeg byder eder, så det må gå eder vel.
24 Men de hørte ikke og bøide ikke sitt øre til mig, de fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte, og de vendte ryggen, ikke ansiktet til mig.
25 Like fra den dag eders fedre drog ut av Egyptens land, helt til denne dag sendte jeg til eder alle mine tjenere, profetene, daglig, tidlig og sent.
26 Men de hørte ikke på mig og bøide ikke sitt øre til mig; de gjorde sin nakke hård, de bar sig verre at enn sine fedre.
27 Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på dig, og du skal rope til dem, men de skal ikke svare dig.
28 Og du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt; redeligheten er gått til grunne og er utryddet av deres munn.
29 Klipp ditt hår av[a] og kast det bort og stem i en klagesang på de bare hauger! For Herren har forkastet og støtt fra sig den ætt som han er vred på.
30 For Judas barn har gjort det som er ondt i mine øine, sier Herren; de har satt sine vederstyggeligheter i det hus som er kalt med mitt navn, og gjort det urent.
31 Og de har bygget Tofet-haugene i Hinnoms sønns dal for å opbrenne sine sønner og sine døtre med ild, noget som jeg ikke har pålagt dem, og som ikke er opkommet i mitt hjerte.
32 Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mere skal si Tofet eller Hinnoms sønns dal, men Drapsdalen; og de skal begrave folk i Tofet, fordi det ellers ikke er plass.
33 Og dette folks døde kropper skal bli til føde for himmelens fugler og for jordens dyr, uten at nogen skremmer dem bort.
34 Og jeg lar fryds røst og gledes røst, brudgoms røst og bruds røst bli borte i Judas byer og Jerusalems gater, for til en ørken skal landet bli.
21 Og da de kom nær til Jerusalem og var kommet til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler avsted og sa til dem:
2 Gå inn i den by som ligger rett for eder, og straks skal I finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem, og før dem til mig!
3 Og dersom nogen sier noget til eder, da skal I si: Herren har bruk for dem; så skal han straks sende dem.
4 Men dette skjedde forat det skulde opfylles som er talt ved profeten, som sier:
5 Si til Sions datter: Se, din konge kommer til dig, saktmodig og ridende på et asen, på trældyrets fole.
6 Disiplene gikk da avsted og gjorde som Jesus bød dem;
7 de hentet aseninnen og folen, og la sine klær på dem; og han satte sig oppå.
8 Og størstedelen av folket bredte sine klær på veien, andre hugg grener av trærne og strødde dem på veien,
9 og folket som gikk foran og fulgte efter, ropte: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høieste!
10 Og da han drog inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og sa: Hvem er dette?
11 Men folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.
12 Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han,
13 og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule.
14 Og det kom blinde og halte til ham i templet, og han helbredet dem.
15 Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna Davids sønn! da blev de vrede og sa til ham:
16 Hører du hvad disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt dig lovprisning?
17 Og han forlot dem og gikk utenfor byen til Betania, og var der natten over.
18 Om morgenen, da han gikk til byen igjen, blev han hungrig,
19 og da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noget på det uten bare blad. Da sa han til det: Aldri i evighet skal det mere vokse frukt på dig. Og straks visnet fikentreet.
20 Og da disiplene så det, undret de sig og sa: Hvorledes gikk det til at fikentreet straks visnet?
21 Men Jesus svarte og sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Dersom I har tro og ikke tviler, da skal I ikke alene kunne gjøre dette med fikentreet, men endog om I sier til dette fjell: Løft dig op og kast dig i havet, så skal det skje;
22 og alt det I beder om med tro i eders bønn, det skal I få.
23 Og da han var kommet inn i templet og lærte der, gikk yppersteprestene og folkets eldste til ham og sa: Med hvad myndighet gjør du dette, og hvem har gitt dig denne myndighet?
24 Jesus svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; sier I mig det, da skal også jeg si eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
25 Johannes' dåp, hvorfra var den? fra himmelen eller fra mennesker? Da tenkte de ved sig selv og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han til oss: Hvorfor trodde I ham da ikke?
26 Men sier vi: Fra mennesker, da frykter vi for folket; for alle holder Johannes for en profet.
27 De svarte da Jesus og sa: Vi vet det ikke. Da sa også han til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
28 Men hvad tykkes eder? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå idag og arbeid i min vingård!
29 Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk.
30 Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke.
31 Hvem av de to gjorde nu farens vilje? De sier: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg eder at toldere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I.
32 For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tolderne og skjøgene trodde ham; men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham.
33 Hør en annen lignelse: Det var en husbond som plantet en vingård, og han satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse i den og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands.
34 Da det nu led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til vingårdsmennene for å ta imot den frukt som han skulde ha;
35 og vingårdsmennene tok hans tjenere: en slo de, en drepte de, en stenet de.
36 Atter sendte han andre tjenere, flere enn de første, og de gjorde likeså med dem.
37 Men til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil undse sig for min sønn.
38 Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de sig imellem: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så vi kan få hans arv!
39 Og de tok ham og kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel.
40 Når nu vingårdens herre kommer, hvad skal han da gjøre med disse vingårdsmenn?
41 De sier til ham: Ille skal han ødelegge disse illgjerningsmenn, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rette tid.
42 Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine?
43 Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.
44 Og den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.
45 Og da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, skjønte de at han talte om dem.
46 Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for det holdt ham for en profet.