M’Cheyne Bible Reading Plan

20 I den første måned^[a] kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet;

² Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron.

³ Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn!

⁴ Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap?

⁵ Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke?

⁶ Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og falt ned på sitt ansikt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for dem.

⁷ Og Herren talte til Moses og sa:

⁸ Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øine, så skal den gi vann fra sig; således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke.

⁹ Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham.

¹⁰ Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nu, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe?

¹¹ Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke.

¹² Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på mig og ikke helliget mig for Israels barns øine, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.

¹³ Dette var Meribas vann, hvor Israels barn kivedes med Herren, og han helliget sig på dem.

¹⁴ Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt.

¹⁵ Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre.

¹⁶ Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypten. Og nu er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land.

¹⁷ Kjære, la oss få dra gjennem ditt land! Vi skal hverken gå gjennem åker eller vingård, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra og ikke bøie av hverken til høire eller til venstre, før vi er kommet gjennem ditt land.

¹⁸ Men Edom svarte: Du må ikke dra gjennem mitt land, ellers drar jeg ut mot dig med sverd.

¹⁹ Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi dig vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra igjennem på min fot.

²⁰ Men han sa: Du må ikke dra igjennem her. Og Edom drog ut mot ham med en mengde folk og med væbnet hånd.

²¹ Således nektet Edom Israel å dra gjennem sitt land; og Israel bøide til side for ham.

²² Så brøt de op fra Kades, og Israels barn, hele menigheten, kom til fjellet Hor.

²³ Og Herren sa til Moses og Aron ved fjellet Hor, på grensen av Edoms land:

²⁴ Aron skal samles til sine fedre; han skal ikke komme inn i det land jeg har gitt Israels barn, fordi I var gjenstridige mot mitt ord ved Meribas vann.

²⁵ Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem op på fjellet Hor,

²⁶ og ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på; så skal Aron samles til sine fedre og dø der.

²⁷ Og Moses gjorde som Herren hadde befalt. De gikk op på fjellet Hor for hele menighetens øine,

²⁸ og Moses tok av Aron hans klær og lot Eleasar, hans sønn, ta dem på, og Aron døde der på toppen av fjellet; men Moses og Eleasar steg ned fra fjellet.

²⁹ Og da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager.

58 Til sangmesteren; "Forderv ikke"^[a]; av David; en gyllen sang.

² Mon I virkelig ved å tie taler hvad rettferdig er, dømmer hvad rett er, I menneskebarn?

³ I hjertet arbeider I jo på misgjerninger, i landet veier I ut eders henders vold.

⁴ De ugudelige er avveket fra mors fang av; de som taler løgn, farer vill fra mors liv.

⁵ Gift har de lik ormegift; de er som en døv slange, som stopper sitt øre til,

⁶ så den ikke hører på slangetemmernes røst, på ham som er kyndig i å besverge.

⁷ Gud, slå deres tenner inn i deres munn, knus de unge løvers kinntenner, Herre!

⁸ La dem forgå som vann som rinner bort! Legger nogen sine piler i buen, da la dem bli som uten odd!

⁹ La dem være som en snegl, som opløses mens den går, som en kvinnes ufullbårne foster, som ikke har sett solen!

¹⁰ Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort^[b] enten de er friske eller i brand.

¹¹ Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod.

¹² Og menneskene skal si: Der er dog frukt for den rettferdige, det er dog en Gud som dømmer på jorden.

59 Til sangmesteren; "Forderv ikke"^[c]; av David; en gyllen sang, da Saul sendte folk som tok vare på huset for å drepe ham^[d].

² Fri mig fra mine fiender, min Gud, vern mig mot dem som reiser sig imot mig,

³ fri mig fra dem som gjør urett, og frels mig fra blodgjerrige menn!

⁴ For se, de lurer på mitt liv; sterke menn slår sig sammen imot mig, uten misgjerning og uten synd hos mig, Herre!

⁵ Uten brøde hos mig stormer de frem og stiller sig op; våkn op for å møte mig, og se til!

⁶ Ja du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, våkn op for å hjemsøke alle hedninger, vær ikke nådig imot nogen av de troløse nidinger! Sela.

⁷ De kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen.

⁸ Se, det går en strøm av ord ut av deres munn; der er sverd på deres leber; for hvem hører det?

⁹ Men du, Herre, le, av dem, du spotter alle hedninger.

¹⁰ Mot hans^[e] makt vil jeg bie på dig; for Gud er min borg.

¹¹ Min Gud vil komme mig i møte med sin miskunnhet, Gud vil la mig se med lyst på mine fiender.

¹² Slå dem ikke ihjel, forat mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt og styrt dem ned, du, vårt skjold, Herre!

¹³ Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn!

¹⁴ Gjør ende på dem i vrede, gjør ende på dem, så de ikke mere er til, og la dem vite at Gud er den som hersker i Jakob inntil jordens ender! Sela.

¹⁵ Og de kommer igjen om aftenen, tuter som hunder og løper rundt omkring i byen.

¹⁶ De farer omkring efter mat; om de ikke blir mette, blir de således natten over.

¹⁷ Men jeg vil synge om din styrke, og jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet; for du er min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød.

¹⁸ Min styrke! For dig vil jeg synge; for Gud er min borg, min miskunnhets Gud.

⁸ Et ord har Herren sendt mot Jakob, og det skal slå ned i Israel.

⁹ Og hele folket skal fornemme det, Efra'im og Samarias innbyggere, som i stolthet og hjertets overmot sier:

¹⁰ Stener av ler er falt, men med hugne stener vil vi bygge op igjen; morbærtrær er hugget ned, men sedertrær vil vi sette i stedet.

¹¹ Derfor gir Herren Resins motstandere makt over det^[a], og han væbner dets fiender,

¹² syrerne forfra og filistrene bakfra, og de eter Israel med full munn. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

¹³ Men folket vender ikke om til ham som slår det, og Herren, hærskarenes Gud, søker de ikke.

¹⁴ Derfor avhugger Herren av Israel både hode og hale, både palmegren og siv, alt på en dag.

¹⁵ Eldste og aktet mann er hodet, og en profet som lærer løgn, er halen.

¹⁶ Og dette folks førere er forførere, og de av folket som lar sig føre, er fortapt.

¹⁷ Derfor gleder Herren sig ikke over dets unge menn, og over dets farløse og enker forbarmer han sig ikke; for de er alle sammen gudløse og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

¹⁸ For ugudeligheten brenner som ild; den fortærer torn og tistel, og den tender den tetteste skog, så den hvirvler høit op i røk.

¹⁹ Ved Herrens, hærskarenes Guds vrede er landet satt i brand, og folket blir til føde for ilden; ingen sparer sin bror.

²⁰ De biter til høire og hungrer allikevel, de eter til venstre og blir ikke mette; enhver eter kjøttet av sin egen arm.

²¹ Manasse eter Efra'im og Efra'im Manasse; begge tilsammen er de imot Juda. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

10 Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser

² for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse.

³ Men hvad vil I gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Til hvem vil I fly for å få hjelp, og hvor vil I gjøre av eders skatter?

⁴ Den som ikke synker i kne blandt fangene, skal falle blandt de drepte. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

3 Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, eftersom I vet at vi skal få dess tungere dom!

² For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.

³ Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme.

⁴ Se, også skibene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem.

⁵ Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand!

⁶ Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede.

⁷ For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur;

⁸ men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift.

⁹ Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede.

¹⁰ Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.

¹¹ Gir vel kilden av samme opkomme søtt og beskt vann?

¹² Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.

¹³ Hvem er vis og forstandig blandt eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!

¹⁴ Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den!

¹⁵ Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk;

¹⁶ for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.

¹⁷ Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.

¹⁸ Men rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred.