M’Cheyne Bible Reading Plan
6 Da sa Herren til Moses: Nu skal du se hvad jeg vil gjøre med Farao; ved min sterke hånd skal han tvinges til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges til å drive dem ut av sitt land.
2 Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren.
3 Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem.
4 Og jeg oprettet min pakt med dem, at jeg vilde gi dem Kana'ans land, det land hvor de bodde som fremmede.
5 Og nu har jeg hørt hvorledes Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til træler, og jeg har kommet min pakt i hu.
6 Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren[a], og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer.
7 Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder.
8 Og jeg vil føre eder til det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi eder det til eiendom; jeg er Herren.
9 Og Moses sa dette til Israels barn; men de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trælarbeids skyld.
10 Da talte Herren til Moses og sa:
11 Gå inn og si til Farao, kongen i Egypten, at han skal la Israels barn fare ut av sitt land.
12 Og Moses tok således til orde, der han stod for Herrens åsyn: Du ser Israels barn hører ikke på mig; hvorledes skulde da Farao høre på mig, jeg som enda har uomskårne leber?
13 Da talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til Israels barn og til Farao, kongen i Egypten, med pålegg om at Israels barn skulde føres ut av Egyptens land.
14 Dette er overhodene for deres familier: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi; dette er Rubens ætter.
15 Simeons sønner var Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, som var sønn av en Kana'anitterkvinne; dette er Simeons ætter.
16 Og dette er navnene på Levis sønner efter deres ætter: Gerson og Kahat og Merari; og Levi blev hundre og syv og tretti år gammel.
17 Gersons sønner var Libni og Sime'i efter deres ætter.
18 Kahats sønner var Amram og Jishar og Hebron og Ussiel; og Kahat blev hundre og tre og tretti år gammel.
19 Meraris sønner var Mahli og Musi. Dette er Levis ætter efter deres ættetavle.
20 Amram tok Jokebed, sin fars søster, til hustru, og med henne fikk han Aron og Moses; og Amram blev hundre og syv og tretti år gammel.
21 Jishars sønner var Korah og Nefeg og Sikri.
22 Ussiels sønner var Misael og Elsafan og Sitri.
23 Aron tok Eliseba, Amminadabs datter, Nahsons søster, til hustru, og med henne fikk han Nadab og Abihu, Eleasar og Itamar.
24 Korahs sønner var Assir og Elkana og Abiasaf; dette er korahittenes ætter.
25 Eleasar, Arons sønn, tok en av Putiels døtre til hustru, og med henne fikk han Pinehas. Dette var overhodene for levittenes familier efter deres ætter.
26 Disse menn, Aron og Moses, var det Herren talte således til: Før Israels barn ut av Egyptens land, hær for hær!
27 Det var de som sa til Farao, kongen i Egypten, at Israels barn skulde føres ut av Egypten, disse menn, Moses og Aron.
28 Og det skjedde dengang Herren talte til Moses i Egyptens land,
29 da sa Herren til Moses: Jeg er Herren; tal til Farao, kongen i Egypten, alt det jeg taler til dig.
30 Men Moses sa, der han stod for Herrens åsyn: Du vet jeg har uomskårne leber; hvorledes skulde da Farao høre på mig?
9 Og han kalte de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle de onde ånder og til å helbrede sykdommer,
2 og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke.
3 Og han sa til dem: Ta ikke noget med på veien, hverken stav eller skreppe eller brød eller penger! heller ikke skal I ha to kjortler hver.
4 Og i det hus I kommer inn i, der skal I bli, og fra det skal I dra videre.
5 Og hvert sted hvor de ikke tar imot eder, gå ut av den by og ryst støvet av eders føtter til et vidnesbyrd mot dem!
6 Så gikk de ut og drog omkring fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet folk allesteds.
7 Men fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde, og han var i stor tvil, fordi det blev sagt av nogen at Johannes var opstanden fra de døde,
8 men av andre at Elias hadde vist sig, men av andre igjen at en profet, en av de gamle, var opstanden.
9 Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshugge; men hvem er denne, som jeg hører sådant om? Og han søkte å få se ham.
10 Og apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort; og han tok dem med sig og drog avsides til en by som heter Betsaida.
11 Men da folket fikk det å vite, fulgte de efter ham; og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte til lægedom.
12 Men dagen begynte å helle; da gikk de tolv til ham og sa: La folket fare, så de kan gå bort i byene og bygdene heromkring og få herberge og finne føde! for her er vi på et øde sted.
13 Han sa da til dem: Gi I dem å ete! Men de sa: Vi har ikke mere enn fem brød og to fisker, medmindre vi skulde gå bort og kjøpe mat til alt dette folk.
14 For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til sine disipler: La dem sette sig ned i lag på femti mann!
15 Og de gjorde så og lot alle sette sig ned.
16 Da tok han de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem, og han brøt dem og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket.
17 Og de åt og blev mette alle sammen; og da de tok op de stykker som var blitt tilovers efter dem, blev det tolv kurver.
18 Og det skjedde engang mens han bad, og disiplene var alene med ham, da spurte han dem og sa: Hvem sier folket at jeg er?
19 De svarte: Døperen Johannes; andre at du er Elias; andre igjen at en profet, en av de gamle, er opstanden.
20 Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Peter: Guds Messias.
21 Men han bød dem strengt at de ikke skulde si dette til nogen,
22 og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag.
23 Og han sa til alle: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og hver dag ta sitt kors op og følge mig.
24 For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.
25 For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister sig selv eller tar skade på sig selv?
26 For den som skammer sig ved mig og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin og sin Faders og de hellige englers herlighet.
27 Jeg sier eder for sant: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.
28 Og det skjedde omkring åtte dager efterat han hadde talt dette, at han tok med sig Peter og Johannes og Jakob og gikk op i fjellet for å bede.
29 Og mens han bad, blev hans åsyn anderledes å se til, og hans klædning blev hvit og skinte som lynet.
30 Og se, to menn talte med ham, og det var Moses og Elias;
31 de viste sig i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulde fullbyrde i Jerusalem.
32 Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men da de blev fullt våkne, så de hans herlighet og de to menn som stod hos ham.
33 Og det skjedde da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus: Mester! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til dig, og en til Moses, og en til Elias! - han visste ikke hvad han sa.
34 Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de blev forferdet da de kom inn i skyen.
35 Og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre!
36 Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de tidde stille og fortalte ingen i de dager noget av det som de hadde sett.
37 Og det skjedde dagen derefter, da de kom ned fra fjellet, at meget folk kom ham i møte.
38 Og se, en mann av folket ropte: Mester! jeg ber dig: Se til min sønn! for han er min eneste,
39 og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham;
40 og jeg bad dine disipler at de skulde drive den ut, men de kunde ikke.
41 Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder og tåle eder? Før din sønn hit!
42 Ennu mens han var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham; men Jesus truet den urene ånd og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far.
43 Og alle var slått av forundring over Guds storhet.
44 Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender!
45 Men de skjønte ikke dette ord, og det var skjult for dem, så de ikke fattet det, og de fryktet for å spørre ham om dette ord.
46 Men det kom en tanke op i dem om hvem som vel var den største av dem.
47 Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av sig
48 og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig; for den som er den minste iblandt eder alle, han er stor.
49 Da svarte Johannes og sa: Mester! vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss.
50 Og Jesus sa til ham: Forbyd det ikke! for den som ikke er imot eder, er med eder.
51 Og det skjedde da det led mot tiden at han skulde optas, da vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra der op,
52 og han sendte bud foran sig. De gikk da avsted, og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham;
53 og de tok ikke imot ham, fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem.
54 Da hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: Herre! vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem, likesom Elias gjorde?
55 Men han vendte sig om og talte strengt til dem og sa: I vet ikke av hvad ånd I er.
56 For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen by.
57 Og det skjedde mens de vandret på veien, da sa en til ham: Jeg vil følge dig hvorhen du går.
58 Og Jesus sa til ham: Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.
59 Han sa til en annen: Følg mig! Men han sa: Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far!
60 Men han sa til ham: La de døde begrave sine døde; men gå du avsted og forkynn Guds rike!
61 Også en annen sa: Jeg vil følge dig, Herre! men gi mig først lov til å si farvel til dem der hjemme!
62 Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser sig tilbake, er skikket for Guds rike.
23 Da tok Job til orde og sa:
2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk[a].
3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov[b] aktet jeg på hans munns ord.
13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det[c], så bever jeg for ham.
16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
10 For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennem havet
2 og blev alle døpt til Moses i skyen og i havet,
3 og de åt alle den samme åndelige mat
4 og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus;
5 allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; for de blev slått ned i ørkenen.
6 Men disse ting skjedde som forbilleder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det.
7 Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom nogen av dem, som skrevet er: Folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke!
8 La oss heller ikke drive hor, likesom nogen av dem drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen!
9 La oss heller ikke friste Kristus, likesom nogen av dem fristet ham og blev ødelagt av slanger!
10 Knurr heller ikke, likesom nogen av dem knurret og blev ødelagt av ødeleggeren!
11 Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.
12 Derfor, den som tykkes sig å stå, han se til at han ikke faller!
13 Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.
14 Derfor, mine elskede, fly fra avgudsdyrkelsen!
15 Jeg taler til eder som til forstandige; døm selv det jeg sier!
16 Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfund med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfund med Kristi legeme?
17 Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød.
18 Se til Israel efter kjødet: Har ikke de som eter offerne, samfund med alteret?
19 Hvad mener jeg altså? at det er noget avguds-offer til? eller at det er nogen avgud til?
20 Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med de onde ånder.
21 I kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk; I kan ikke ha del I Herrens bord og i onde ånders bord.
22 Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? vi er vel ikke sterkere enn han?
23 Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt opbygger.
24 Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!
25 Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det;
26 for jorden og alt det som fyller den, hører Herren til.
27 Og dersom nogen av de vantro ber eder til gjest, og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes frem for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det.
28 Men dersom nogen sier til eder: Dette er avguds-offer, da la være å ete det, for hans skyld som sa eder det, og for samvittighetens skyld!
29 Jeg mener ikke ens egen samvittighet, men næstens. For hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet?
30 Dersom jeg nyter det med takk, hvorfor skal jeg da spottes for det som jeg takker for?
31 Enten I altså eter eller drikker, eller hvad I gjør, så gjør alt til Guds ære!
32 Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet,
33 likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.