M’Cheyne Bible Reading Plan

Paulus reiser til Makedonia og Hellas

20 Da alt var blitt rolig i Efesos, kalte Paulus sammen disiplene og oppmuntret dem. Så tok han avskjed og begynte reisen over til Makedonia. ² Der dro han fra sted til sted og oppmuntret de troende. Da han kom fram til Hellas, ³ stanset han i tre måneder. Han sto klar til å seile videre til Syria da han fikk greie på at noen jøder la planer om å drepe ham. Han forandret derfor reiseruten og dro tilbake gjennom Makedonia. ⁴ En gruppe menn skulle reise med ham til Syria og videre til Jerusalem. Det var Sopatros, som var sønn av Pyrrus fra Berøa, Aristark og Sekundus fra Tessaloniki, Gaius fra Derbe, Timoteus samt Tykikus og Trofimus fra provinsen Asia^[a]. ⁵ Han lot disse seile i forveien over til Troas og ba dem vente på oss^[b] der. ⁶ Etter påskehøytiden^[c] gikk vi andre ombord på et skip i Filippi, og fem dager seinere møtte vi dem i Troas, der vi stanset en uke.

Paulus i Troas. En ung mann vekkes opp fra de døde

⁷ På søndagen, da vi hadde samlet oss for sammen å bryte brødet, talte Paulus til de troende. Etter som han skulle reise fra Troas neste dag, holdt han på helt til midnatt. ⁸ Rommet i øvre etasjen der vi var samlet, var opplyst av mange oljelamper. ⁹ En ung mann som het Eutykus, hadde satt seg i vinduet. Da Paulus talte så lenge, gikk det ikke bedre til enn at han sovnet og falt ned fra tredje etasjen og døde. ¹⁰ Paulus sprang da ned, la seg over ham og tok ham i armene sine og sa: ”Ikke vær redd, han lever!” ¹¹ Så gikk alle opp igjen og brøt brødet og spiste sammen. Etterpå fortsatte Paulus å tale ytterligere en stund, ja, det rakk faktisk å bli morgen før han til slutt forlot dem. ¹² Den unge mannen som hadde falt ut av vinduet, ble ført hjem i beste velgående, noe som selvfølgelig var til stor lettelse for alle.

Paulus tar avskjed med lederne i menighetene i Efesos

¹³ Paulus tok landeveien over til byen Assos, mens vi andre seilte rundt med båt. ¹⁴ Da vi etter en tid møtte han i Assos, tok vi ham ombord og seilte ned til Mitylene. ¹⁵ Videre passerte vi øya Kios neste dag. Dagen etter la vi til ved øya Samos og nådde en dag seinere fram til byen Milet.

^16-17 Paulus hadde bestemt seg for ikke å reise til Efesos denne gangen, til tross for at byen lå i nærheten. Han ville ikke bli heftet i provinsen Asia^[d], etter som han ville rekke fram til Jerusalem for å kunne feire pinsehøytiden der. Da vi kom fram til Milet, sendte han en beskjed til lederne i menighetene i Efesos og ba dem komme ned til skipet for å treffe ham.

¹⁸ Da de hadde møtt opp, sa han: ”Dere vet om alt jeg har gjort helt fra den dagen da jeg først satte mine føtter i provinsen Asia. ¹⁹ Uten å tenke på meg selv har jeg tjent Herren Jesus. Det har jeg gjort til tross for de sorger og prøvelser som rammet meg gjennom alt jødene gjorde mot meg. ²⁰ Jeg har aldri nølt med å tale om det som kunne være til nytte for dere, men jeg har undervist dere både offentlig og i hjemmene. ²¹ Jeg har alvorlig formant både jøder og dem som ikke er jøder, til å vende om til Gud og tro på vår Herre Jesus.

²² Men nå blir jeg drevet av Guds Ånd^[e] til å reise tilbake til Jerusalem. Veien går dit til tross for at jeg ikke aner hva som venter meg der. ²³ Det eneste jeg vet, er at Guds Hellige Ånd i by etter by har minnet meg om at fengsel og lidelse kan ligge foran meg. ²⁴ Men for meg er ikke livet noe verdt, dersom jeg ikke får bruke det til å fullføre den oppgave som Herren Jesus har gitt meg. Helt til livets slutt vil jeg spre det glade budskapet om Guds kjærlighet og tilgivelse.

²⁵ Nå vet jeg at dere aldri kommer til å få se meg igjen, alle dere som jeg har besøkt og undervist om hvordan dere kunne bli Guds eget folk. ²⁶ Derfor vil jeg i dag si dere at jeg ikke er skyldig om noen av dere går evig fortapt. ²⁷ Jeg har jo uten å nøle meddelt dere hele Guds plan om frelse.

²⁸ Pass nå nøye på hvordan dere selv lever, og ta godt være på de menneskene som Guds Hellige Ånd har satt dere til ledere for. Vær gjetere for Guds menighet, den flokken som han har kjøpt med sin egen Sønns blod. ²⁹ Jeg vet at når jeg forlater dere, vil det komme glupske ulver og trenge seg inn blant dere, og de kommer ikke til å skåne flokken. ³⁰ Noen av dere kommer selv til å forvrenge sannheten og forsøke å få egne tilhengere blant disiplene. ³¹ Vær derfor på vakt! Husk på at jeg i tre år personlig har undervist hver og en av dere, og at jeg dag og natt med tårer har formant dere.

³² Jeg ber nå om at Gud skal ta hånd om dere. Ikke glem budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse. La det veilede dere, slik at troen blir sterkere og sterkere, og dere får del i den arven som venter på dem som tilhører Gud.

³³ Dere vet at jeg aldri har krevd å få penger eller klær av dere. ³⁴ Jeg har med egne hender forsørget både meg selv og mine medarbeidere. ³⁵ Jeg ville gjennom egne handlinger vise at vi gjennom hardt arbeid skal skaffe mulighet til å hjelpe de fattige og ikke falle menigheten til byrde. Husk på det Herren Jesus sa: ’Vi blir lykkeligere av å gi enn å få.’ ”

³⁶ Da Paulus avsluttet talen, falt han på kne og ba. ³⁷ Mennene begynte å gråte høyt og omfavnet og kysset ham. ³⁸ Det som bedrøvet dem aller mest, var at han sa at de aldri mer ville se hverandre her i livet. Til slutt fulgte alle ham ned til skipet.

Jesus blir dømt til døden

15 Tidlig neste morgen samlet øversteprestene, folkets ledere og de skriftlærde^[a], hele Det jødiske rådet^[b] seg for å drøfte saken videre om Jesus. De bandt Jesus, førte ham bort og overlot ham til Pilatus, som var den romerske landshøvdingen på den tiden.^[c]

Jesus blir forhørt av Pilatus

² Pilatus spurte Jesus: ”Er du jødenes konge?” Han svarte: ”Det er du selv som kaller meg dette.”

^3-4 Øversteprestene anklaget Jesus for en rekke forskjellige forbrytelser, og Pilatus spurte ham: ”Hvorfor sier du ingenting? Du hører jo alt det de anklager deg for!”

⁵ Til Pilatus sin store forbauselse svarte ikke Jesus med ett eneste ord.

Pilatus dømmer Jesus til døden

⁶ Ved påskehøytiden^[d] brukte alltid Pilatus å frigi en fange etter ønske fra folket, samme hvem jødene ville ha fri. ⁷ Nettopp nå satt det en mann fengslet som het Barabbas. Han hadde sammen med noen andre blitt dømt for drap under et politisk opprør.

⁸ Folket begynte å samle seg rundt Pilatus for å be ham gjøre som han alltid pleide.

⁹ ”Er det jødenes konge dere vil at jeg skal slippe fri?” spurte Pilatus. ¹⁰ Han visste mer enn godt at øversteprestene bare hadde overlatt Jesus til ham fordi de var misunnelige på ham.

¹¹ Øversteprestene hisset nå opp folket og fikk dem til å kreve at Barabbas skulle bli satt fri i stedet for Jesus.

¹² Pilatus spurte på nytt: ”Hva skal jeg da gjøre med denne mannen som dere kaller jødenes konge?”

¹³ ”La ham bli spikret fast på et kors!” ropte de tilbake.

¹⁴ ”Men hva ondt har han gjort?” spurte Pilatus.

Da skrek de enda høyere: ”La ham bli spikret fast på et kors!” ¹⁵ Til slutt ga Pilatus etter og løslot Barabbas, etter som han ville gjøre folket til lags. Dette innebar at Jesus ble overlatt til å bli pisket og etterpå utlevert til soldatene for at de skulle føre ham bort og spikre ham til korset.

De romerske soldatene håner Jesus

¹⁶ De romerske soldatene førte først Jesus inn på gårdsplassen utenfor huset til landshøvdingen. Der var hele vaktstyrken blitt kalt sammen. ¹⁷ De kledde på han en rød^[e] kappe og laget en krone av torner som de presset ned rundt hodet hans. ^18-19 Så slo de Jesus i hodet med en stav, spytte på han, falt på kne og lot som om de hyllet han. ”Leve jødenes konge”, ropte de.

²⁰ Til slutt når de hadde blitt lei av å håne han, tok de av han den røde kappen og kledde han i hans egne klær og førte Jesus bort for å spikre han fast på korset.

Jesus blir spikret fast på korset

²¹ På veien til stedet der henrettelsen skulle skje, støtte soldatene på Simon fra Kyréne^[f], han var far til Aleksander og Rufus. Tilfeldigvis var han på vei fra landsbygda inn til Jerusalem, og de tvang ham til å bære korset for Jesus.

²² Soldatene førte Jesus til det stedet som ble kalt Golgata og som betyr Hodeskallen. ²³ Der ga de ham vin blandet med myrra,^[g] men han nektet å drikke det. ²⁴ Etter hvert spikret de Jesus fast på korset og delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om plaggene.

²⁵ Klokken var omkring ni på morgenen da de spikret ham til korset. ²⁶ Over ham hadde de satt opp en plakat med teksten: ”Jødenes konge”, for å vise hva han var anklaget for.

²⁷ Samtidig med Jesus ble også to forbrytere spikret fast, hver på sitt kors. En på hver side av Jesus.^{[h] 29} De som gikk forbi stedet der henrettelsen hadde skjedd, hånte Jesus, ristet på hodet og sa: ”Var det ikke du som kunne rive ned templet og bygge det opp igjen på tre dager? ³⁰ Hjelp deg selv nå og stig ned fra korset.”

³¹ Til og med øversteprestene og de skriftlærde^[i] gjorde seg lystige på hans bekostning og fleipte til hverandre.

”Han var jo så veldig god til å hjelpe andre”, sa de, ”men seg selv han kan ikke hjelpe! ³² Skulle han liksom være Messias, Israels lovede konge? Ja, om han nå stiger ned fra korset, da skal vi nok tro ham!”

Også de som hadde blitt spikret fast på sine kors sammen med Jesus, hånte ham.

Jesus dør på korset

³³ Da klokka var tolv, ble det plutselig mørkt over hele landet. Mørket varte helt fram til klokka tre. ³⁴ Da klokka var rundt tre ropte Jesus med kraftig stemme: ”Eloi, Eloi, lama sabaktani?” som betyr: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”^[j]

³⁵ Noen av de som sto i nærheten, misforsto det han sa og trodde at han ropte på Elia^[k]. ³⁶ En av dem sprang bort og fylte en svamp med sur vin og satte den på en stang og holdt den opp så han kunne få drikke. ”La oss se om Elia kommer og tar ham ned”, sa han.

³⁷ Men Jesus ropte høyt og sluttet å puste. ³⁸ I samme øyeblikk revnet forhenget som henger foran Det aller helligste^[l] rommet i templet i to deler, fra toppen og helt ned.

³⁹ Da den romerske offiseren som sto nær korset, så på hvilken måte Jesus døde, ropte han: ”Denne mannen var virkelig Guds sønn!”

⁴⁰ Noen kvinner sto litt lenger unna fra stedet der henrettelsen skjedde og så alt som forgikk. Blant dem var Maria Magdalena, Maria, hun som var mor til Jakob den yngre og Joses og Salome. ⁴¹ De hadde fulgt Jesus og hjulpet han mens ham var i Galilea. Nå sto de der sammen med mange andre kvinner som var kommet i følge med Jesus opp til Jerusalem.

Jesus blir begravd

⁴² Alt dette skjedde på fredagen, forberedelsesdagen, altså dagen før hviledagen^[m]. Da kvelden^[n] nærmet seg, ⁴³ var Josef fra Arimatea modig nok så han gikk til Pilatus for å be om å få ta hånd om kroppen til Jesus. Josef var et respektert medlem av Det jødiske rådet^[o], en mann som med iver ventet på at Gud skulle begynne å regjere blant menneskene.^[p]

⁴⁴ Pilatus hadde vanskelig for å tro at Jesus allerede var død. Derfor kalte han til seg den romerske offiseren for å spørre ham om det var tilfelle. ⁴⁵ Da offiseren bekreftet at Jesus virkelig var død, fikk Josef tillatelse til å ta hånd om kroppen hans.

⁴⁶ Josef gikk straks av sted og kjøpte lintøy. Etterpå tok han Jesus ned fra korset, svøpte han i tøyet og la ham i en grav som var hogget ut i fjellet. Etter dette rullet han den store steinen på plass foran inngangen til graven. ⁴⁷ Både Maria Magdalena og Maria, Joses mor, så hvor han la Jesus.