Book of Common Prayer
88 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot[a]; en læresalme av Heman, esrahitten.
2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.
5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
6 frigitt[b] som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.
9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.
12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
91 Den som sitter i den Høiestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge,
2 han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!
3 For han frir dig av fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest.
4 Med sine vingefjærer dekker han dig, og under hans vinger finner du ly; hans trofasthet er skjold og vern.
5 Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyver om dagen,
6 for pest som farer frem i mørket, for sott som ødelegger om middagen.
7 Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høire hånd, til dig skal det ikke nå.
8 Du skal bare skue det med dine øine, og se hvorledes de ugudelige får sin lønn.
9 For du, Herre, er min tilflukt. Den Høieste har du gjort til din bolig;
10 intet ondt skal vederfares dig, og ingen plage skal komme nær til ditt telt.
11 For han skal gi sine engler befaling om dig at de skal bevare dig på alle dine veier.
12 De skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten.
13 På løve og huggorm skal du trå; du skal trå ned unge løver og slanger.
14 For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn.
15 Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.
16 Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse.
92 En salme, en sang til sabbatsdagen.
2 Det er godt å prise Herren og å lovsynge ditt navn, du Høieste,
3 å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene
4 til tistrenget citar og til harpe, til tankefullt spill på citar.
5 For du har gledet mig, Herre, med ditt verk, jeg jubler over dine henders gjerninger.
6 Hvor store dine gjerninger er, Herre! Såre dype er dine tanker.
7 En ufornuftig mann kjenner det ikke, og en dåre forstår ikke dette.
8 Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid.
9 Men du er høi til evig tid, Herre!
10 For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt.
11 Og du ophøier mitt horn som villoksens; jeg er overgytt med frisk olje.
12 Og mitt øie ser med fryd på mine motstandere; mine ører hører med glede om de onde som står op imot mig.
13 Den rettferdige spirer som palmen; som en seder på Libanon vokser han.
14 De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder.
15 Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne
16 for å kunngjøre at Herren er rettvis, han, min klippe, og at det ikke er urett i ham.
46 Så sa Rebekka til Isak: Jeg er kjed av mitt liv for disse Hets døtres skyld; skulde nu også Jakob ta sig en hustru av Hets døtre, slik en som disse, en av landets døtre, hvad skulde jeg da leve efter?
28 Da kalte Isak Jakob til sig og velsignet ham og bød ham og sa til ham: Du skal ikke ta nogen av Kana'ans døtre til hustru.
2 Gjør dig rede og dra til Mesopotamia, til din morfar Betuels hus, og hent dig en hustru derfra, en av din morbror Labans døtre!
3 Og Gud den allmektige velsigne dig og gjøre dig fruktbar og gi dig en tallrik ætt, så du blir til en hel skare av folkeslag,
4 han gi dig Abrahams velsignelse, både dig og din ætt, så du kommer til å eie det land hvor du nu bor som fremmed, det som Gud gav Abraham!
10 Jakob tok ut fra Be'erseba og gav sig på veien til Karan.
11 Og han kom til et sted hvor han blev natten over, for solen var gått ned; og han tok en av stenene som lå der, og la den under sitt hode, og så la han sig til å sove der.
12 Da drømte han og så en stige som var stilt op på jorden, og hvis topp nådde til himmelen, og se, Guds engler steg op og steg ned på den.
13 Og se, Herren stod øverst på den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud; det land som du nu ligger i, det vil jeg gi dig og din ætt.
14 Og din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbrede dig mot vest og mot øst og mot nord og mot syd, og i dig og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes
15 Og se, jeg er med dig og vil bevare dig hvor du så går, og jeg vil føre dig tilbake til dette land; jeg vil ikke forlate dig før jeg har gjort det jeg har lovt dig.
16 Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke.
17 Og det kom en frykt over ham, og han sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted ! Her er visselig Guds hus, her er himmelens port.
18 Morgenen efter stod Jakob tidlig op og tok den sten han hadde lagt under sitt hode, og reiste den op som en minnesten, og han helte olje over den.
19 Og han kalte dette sted Betel[a]; før hette byen Luz.
20 Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med mig og bevare mig på denne min ferd og gi mig brød å ete og klær å klæ mig med,
21 og jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud,
22 og denne sten som jeg har reist op som en minnesten, skal være et Guds hus, og av alt det du gir mig, vil jeg gi dig tiende.
13 Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,
2 så at den som setter sig imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.
3 For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;
4 for den er Guds tjener, dig til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.
5 Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.
6 Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettop tar vare på dette.
7 Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!
8 Bli ingen noget skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har opfylt loven.
9 For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvad andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din næste som dig selv.
10 Kjærligheten gjør ikke næsten noget ondt; derfor er kjærligheten lovens opfyllelse.
11 Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne op av søvne; for frelsen er oss nærmere nu enn dengang vi kom til troen.
12 Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iklæ oss lysets våben!
13 La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og avind,
14 men iklæ eder den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!
33 De svarte ham: Vi er av Abrahams ætt og har aldri vært nogens træler; hvorledes kan da du si: I skal bli fri?
34 Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hver den som gjør synd, er syndens træl.
35 Men trælen blir ikke i huset til evig tid; sønnen blir der til evig tid.
36 Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.
37 Jeg vet at I er av Abrahams ætt; men I står mig efter livet, fordi mitt ord ikke finner rum i eder.
38 Jeg taler det jeg har sett hos min Fader; så gjør også I det I har hørt av eders far.
39 De svarte ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var I Abrahams barn, da gjorde I Abrahams gjerninger;
40 men nu står I mig efter livet, et menneske som har sagt eder sannheten, som jeg har hørt av Gud; det gjorde ikke Abraham.
41 I gjør eders fars gjerninger. De sa til ham: Vi er ikke avlet i hor, vi har én far, Gud.
42 Jesus sa til dem: Var Gud eders far, da elsket I mig; for jeg er utgått fra Gud og kommer fra ham; for jeg er heller ikke kommet av mig selv, men han har utsendt mig.
43 Hvorfor skjønner I ikke min tale? Fordi I ikke tåler å høre mitt ord.
44 I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.
45 Men mig tror I ikke, fordi jeg sier eder sannheten.
46 Hvem av eder kan overbevise mig om synd? Men sier jeg sannhet, hvorfor tror I mig da ikke?
47 Den som er av Gud, hører Guds ord; derfor hører I ikke, fordi I ikke er av Gud.