Book of Common Prayer
119 Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov.
2 Salige er de som tar vare på hans vidnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte
3 og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.
4 Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie.
5 O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter!
6 Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud.
7 Jeg vil prise dig i hjertets opriktighet når jeg lærer din rettferdighets lover å kjenne.
8 Dine forskrifter vil jeg holde; du må ikke rent forlate mig!
9 Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde sig efter ditt ord.
10 Av hele mitt hjerte har jeg søkt dig; la mig ikke fare vill fra dine bud!
11 I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot dig.
12 Lovet være du, Herre! Lær mig dine forskrifter!
13 Med mine leber har jeg forkynt alle lover fra din munn.
14 Over dine vidnesbyrds vei har jeg gledet mig, som over all rikdom.
15 På dine befalinger vil jeg grunde og tenke på dine stier.
16 I dine forskrifter forlyster jeg mig, jeg glemmer ikke ditt ord.
17 Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord.
18 Lat op mine øine, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!
19 Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke dine bud for mig!
20 Min sjel er knust, så jeg lenges efter dine lover til enhver tid.
21 Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud.
22 Ta skam og forakt bort fra mig! For jeg har tatt vare på dine vidnesbyrd.
23 Fyrster har også sittet og talt sammen imot mig; din tjener grunder på dine forskrifter.
24 Dine vidnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere.
12 Til sangmesteren, efter Sjeminit[a]; en salme av David.
2 Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.
3 Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.
4 Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,
5 dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?
6 For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.
7 Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.
8 Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.
9 Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.
13 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Hvor lenge, Herre, vil du glemme mig evindelig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for mig?
3 Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, kummer i mitt hjerte den hele dag? Hvor lenge skal min fiende ophøie sig over mig?
4 Se hit, svar mig, Herre min Gud! Opklar mine øine, forat jeg ikke skal sove inn i døden,
5 forat ikke min fiende skal si: Jeg fikk overhånd over ham, forat ikke mine motstandere skal fryde sig når jeg vakler!
6 Men jeg setter min lit til din miskunnhet; mitt hjerte skal fryde sig i din frelse; jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot mig.
14 Til sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt.
2 Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud.
3 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ingen som gjør godt, enn ikke én.
4 Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke.
5 Da forferdes de såre; for Gud er med den rettferdige slekt.
6 Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt.
7 O, at der fra Sion må komme frelse for Israel! Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.
4 Og Adam holdt sig til sin hustru Eva, og hun blev fruktsommelig og fødte Kain; da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren.
2 Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel blev fårehyrde, men Kain blev jorddyrker.
3 Da nogen tid var gått, hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde.
4 Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer,
5 men til Kain og hans offer så han ikke. Da blev Kain meget vred, og han stirret ned for sig.
6 Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for dig?
7 Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte op ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til dig, men du skal være herre over den.
8 Og Kain talte til Abel, sin bror. Og da de engang var ute på marken, for Kain løs på Abel, sin bror, og slo ham ihjel.
9 Da sa Herren til Kain: Hvor er Abel, din bror? Han svarte: Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?
10 Men han sa: Hvad har du gjort? Hør, din brors blod roper til mig fra jorden.
11 Og nu skal du være bannlyst fra den jord som lot op sin munn og tok imot din brors blod av din hånd!
12 Når du dyrker jorden, skal den ikke mere gi dig sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.
13 Da sa Kain til Herren: Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den.
14 Se, du har idag drevet mig ut av landet, og jeg må skjule mig for ditt åsyn; og jeg vil bli omflakkende og hjemløs på jorden, og det vil gå så at hver den som finner mig, slår mig ihjel.
15 Men Herren sa til ham: Nei! for slår nogen Kain ihjel, skal han lide syvfold hevn. Og Herren gav Kain et merke, forat ikke nogen som møtte ham, skulde slå ham ihjel.
16 Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte sig i landet Nod[a], østenfor Eden.
11 For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av en; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre,
12 når han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovsynge dig.
13 Og atter: Jeg vil sette min lit til ham. Og atter: Se, her er jeg og de barn som Gud har gitt mig.
14 Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen,
15 og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid.
16 For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av;
17 derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.
18 For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.
29 Dagen efter ser han Jesus komme til sig og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!
30 Det er ham om hvem jeg sa: Efter mig kommer en mann som er kommet foran mig, fordi han var før mig.
31 Og jeg kjente ham ikke; men forat han skulde åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann.
32 Og Johannes vidnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han blev over ham.
33 Og jeg kjente ham ikke; men han som sendte mig for å døpe med vann, han sa til mig: Den du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med den Hellige Ånd;
34 og jeg har sett det, og jeg har vidnet at han er Guds Sønn.
35 Dagen efter stod atter Johannes og to av hans disipler der,
36 og han så Jesus som kom gående, og sa: Se der Guds lam!
37 Og de to disipler hørte hans ord, og de fulgte efter Jesus.
38 Da vendte Jesus sig om, og da han så de fulgte efter ham, sa han til dem: [DNB30: 39] Hvad søker I? De sa til ham: Rabbi! det er utlagt: mester! hvor har du ditt herberge?
39 [DNB30: 40] Han sa til dem: Kom og se! Da kom de og så hvor han hadde sitt herberge, og de blev hos ham den dag; det var omkring den tiende time.
40 [DNB30: 41] En av de to som hørte hint ord av Johannes og fulgte efter ham, var Andreas, Simon Peters bror;
41 [DNB30: 42] han finner først sin bror Simon, og sier til ham: Vi har funnet Messias, det er utlagt: Kristus.
42 [DNB30: 43] Og han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes' sønn; du skal hete Kefas, det er utlagt: Peter.