Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

126 En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;

² da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse.

³ Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade.

⁴ Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet^[a]!

⁵ De som sår med gråt, skal høste fryderop.

⁶ De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.

²¹ Da kalte Moses alle Israels eldste til sig og sa til dem: Gå og hent småfe for eders familier og slakt påskelammet!

²² Og I skal ta et knippe isop og dyppe i blodet som er i skålen, og stryke på det øverste dørtre og på begge dørstolpene noget av blodet i skålen, og ingen av eder skal gå ut av sin husdør før om morgenen.

²³ For Herren skal gå igjennem landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på det øverste dørtre og på begge dørstolpene, skal han gå døren forbi og ikke la ødeleggeren få komme inn i eders hus og slå eder.

²⁴ Dette skal I holde; det skal være en forskrift for dig og dine barn til evig tid.

²⁵ Og når I kommer inn i det land Herren skal gi eder, således som han har lovt, da skal I holde denne tjeneste.

²⁶ Og når eders barn sier til eder: Hvad er dette for en tjeneste som I holder? -

²⁷ da skal I si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus. Og folket bøide sig og tilbad.

⁴⁵ Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham;

⁴⁶ men nogen av dem gikk avsted til fariseerne og sa dem hvad Jesus hadde gjort.

⁴⁷ Yppersteprestene og fariseerne kalte da rådet sammen til møte og sa: Hvad skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn.

⁴⁸ Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.

⁴⁹ Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest det år, sa til dem:

⁵⁰ I forstår ingenting, heller ikke tenker I på at det er til gagn for eder at ett menneske dør for folket og ikke hele folket går til grunne.

⁵¹ Dette sa han ikke av sig selv, men da han var yppersteprest det år, spådde han at Jesus skulde dø for folket,

⁵² og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.

⁵³ Fra den dag av la de råd op om å slå ham ihjel.

⁵⁴ Jesus gikk derfor ikke lenger åpenlyst omkring blandt jødene, men drog derfra til landet nær ved ørkenen, til en by som heter Efraim, og han blev der med sine disipler.

⁵⁵ Men jødenes påske var nær, og mange drog før påsken fra landet op til Jerusalem for å rense sig.

⁵⁶ De lette da efter Jesus, og talte sig imellem mens de stod i templet: Hvad tror I? kommer han slett ikke til høitiden?

⁵⁷ Men yppersteprestene og fariseerne hadde påbudt at om nogen fikk vite hvor han var, skulde han melde det, så de kunde gripe ham.