Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

²⁹ Så gikk Moses ned fra Sinai berg, og da han gikk ned fra fjellet, hadde han vidnesbyrdets to tavler i sin hånd; men Moses visste ikke at hans ansikts hud skinte fordi han^[a] hadde talt med ham.

³⁰ Og Aron og alle Israels barn så at huden på Moses' ansikt skinte; og de fryktet for å komme nær til ham.

³¹ Da kalte Moses på dem, og Aron og alle menighetens høvdinger vendte tilbake til ham, og Moses talte til dem.

³² Derefter gikk alle Israels barn nær til, og han bar frem til dem alle de bud som Herren hadde gitt ham på Sinai berg.

³³ Og da Moses holdt op å tale til dem, la han et dekke over sitt ansikt.

³⁴ Men når Moses gikk inn for Herrens åsyn for å tale med ham, tok han dekket av, til han gikk ut igjen; og når han kom ut, talte han til Israels barn det som var blitt sagt ham.

³⁵ Og Israels barn så at huden på Moses' ansikt skinte; og Moses la atter dekket over sitt ansikt, til han gikk inn igjen for å tale med ham.

99 Herren er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster.

² Herren er stor i Sion, og ophøiet er han over alle folkene.

³ De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; hellig er han.

⁴ Og i sin styrke elsker kongen rettferd; du har grunnfestet rettvishet, du har gjort rett og rettferdighet i Jakob.

⁵ Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han.

⁶ Moses og Aron var blandt hans prester, og Samuel blandt dem som påkalte hans navn; de ropte til Herren, og han svarte dem.

⁷ I en skystøtte talte han til dem; de holdt hans vidnesbyrd og den lov han gav dem.

⁸ Herre vår Gud, du svarte dem; du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger.

⁹ Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.

¹² Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet,

¹³ og gjør ikke som Moses, som la et dekke over sitt åsyn, forat Israels barn ikke skulde skue enden av det som svant.

¹⁴ Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus.

¹⁵ Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses;

¹⁶ men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort.

¹⁷ Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.

¹⁸ Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.

4 Derfor, da vi har denne tjeneste, eftersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet;

² men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.

²⁸ Og det skjedde omkring åtte dager efterat han hadde talt dette, at han tok med sig Peter og Johannes og Jakob og gikk op i fjellet for å bede.

²⁹ Og mens han bad, blev hans åsyn anderledes å se til, og hans klædning blev hvit og skinte som lynet.

³⁰ Og se, to menn talte med ham, og det var Moses og Elias;

³¹ de viste sig i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulde fullbyrde i Jerusalem.

³² Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men da de blev fullt våkne, så de hans herlighet og de to menn som stod hos ham.

³³ Og det skjedde da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus: Mester! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til dig, og en til Moses, og en til Elias! - han visste ikke hvad han sa.

³⁴ Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de blev forferdet da de kom inn i skyen.

³⁵ Og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre!

³⁶ Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de tidde stille og fortalte ingen i de dager noget av det som de hadde sett.

³⁷ Og det skjedde dagen derefter, da de kom ned fra fjellet, at meget folk kom ham i møte.

³⁸ Og se, en mann av folket ropte: Mester! jeg ber dig: Se til min sønn! for han er min eneste,

³⁹ og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham;

⁴⁰ og jeg bad dine disipler at de skulde drive den ut, men de kunde ikke.

⁴¹ Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder og tåle eder? Før din sønn hit!

⁴² Ennu mens han var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham; men Jesus truet den urene ånd og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far.

⁴³ Og alle var slått av forundring over Guds storhet.