Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
23 Da tok Job til orde og sa:
2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk[a].
3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
22 Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"[a]; en salme av David.
2 Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.
3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.
4 Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.
5 Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.
6 Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.
7 Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.
8 Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:
9 Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.
10 Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.
11 På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.
12 Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.
13 Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.
14 De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.
15 Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.
12 For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd,
13 Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med.
14 Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.
15 For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.
16 La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.
17 Og da han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv?
18 Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.
19 Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, du skal ikke frata nogen hvad hans er, hedre din far og din mor.
20 Men han sa til ham: Mester! alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.
21 Da så Jesus på ham og fikk ham kjær og sa til ham: Ett fattes dig; gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!
22 Men han blev ille til mote over den tale og gikk bedrøvet bort; for han var meget rik.
23 Og Jesus så sig om og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for de rike å komme inn i Guds rike!
24 Disiplene blev forferdet over hans ord. Da tok Jesus atter til orde og sa til dem: Barn! hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike!
25 Det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.
26 Da blev de ytterlig forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst?
27 Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud; for alt er mulig for Gud.
28 Peter tok til orde og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt dig.
29 Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld,
30 uten at han skal få hundrefold igjen, nu her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.
31 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.