Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
3 Og Moses gjætte småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian, og han drev engang småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb[a].
2 Der åpenbarte Herrens engel sig for ham i en luende ild, midt ut av en tornebusk; og han så op, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brente ikke op.
3 Og Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette vidunderlige syn, hvorfor tornebusken ikke brenner op.
4 Da Herren så at han gikk bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg.
5 Da sa han: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord.
6 Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud.
7 Og Herren sa: Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop over arbeidsfogdene; jeg vet hvad de lider.
8 Og nu er jeg steget ned for å utfri dem av egypternes hånd og for å føre dem op fra dette land til et godt og vidtstrakt land, til et land som flyter med melk og honning, det land hvor kana'anittene bor og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene.
9 Nu er Israels barns skrik nådd op til mig, og jeg har også sett hvorledes egypterne mishandler dem.
10 Så gå nu du avsted, jeg vil sende dig til Farao, og du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypten!
11 Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulde gå til Farao, og at jeg skulde føre Israels barn ut av Egypten?
12 Og han sa: Sannelig, jeg vil være med dig, og dette skal være dig et tegn på at jeg har sendt dig: Når du har ført folket ut av Egypten, da skal I holde gudstjeneste på dette fjell.
13 Da sa Moses til Gud: Men når jeg nu kommer til Israels barn og sier til dem: Eders fedres Gud har sendt mig til eder, og de så spør mig: Hvad er hans navn? - hvad skal jeg da svare dem?
14 Og Gud sa til Moses: Jeg er den jeg er ; og han sa: Så skal du si til Israels barn: "Jeg er" har sendt mig til eder.
15 Og Gud sa fremdeles til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren[b], eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt mig til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle mig fra slekt til slekt.
105 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
2 Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!
3 Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!
4 Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!
5 Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer,
6 I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!
23 Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land.
24 Og han[a] gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere.
25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.
26 Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt.
45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja!
9 Kjærligheten være uten skrømt; avsky det onde, hold fast ved det gode!
10 Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!
11 Vær ikke lunkne i eders iver; vær brennende i ånden; tjen Herren!
12 Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen.
13 Ta eder av de hellige i deres trang; legg vinn på gjestfrihet!
14 Velsign dem som forfølger eder; velsign, og forbann ikke!
15 Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende!
16 Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høie, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!
17 Gjengjeld ikke nogen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn!
18 Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!
19 Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rum! for det er skrevet: Mig hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.
20 Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode.
21 La dig ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!
21 Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulde gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag.
22 Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri dig, Herre! dette må ingenlunde vederfares dig!
23 Men han vendte sig og sa til Peter: Vik bak mig, Satan! du er mig til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.
24 Da sa Jesus til sine disipler: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig.
25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
26 For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?
27 For Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver efter hans gjerning.
28 Sannelig sier jeg eder: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.