Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

Frelsen gjelder alle

⁵ Når det gjelder våre muligheter til å bli skyldfri innfor Gud gjennom å være lydig mot Guds lov, lot Gud Moses skrive på denne måten: ”De som holder alle budene, skal få liv gjennom loven.”^{[a] 6} Men når det gjelder å bli skyldfri innfor Gud ved å tro, har Gud sagt i Skriften^[b]: ”Du trenger ikke stille deg selv spørsmålet: Hvem skal fare opp til himmelen?” Det vil si for å hente Kristus ned, for at han kan frelse oss. ⁷ Eller: ”Hvem skal fare ned i avgrunnen?” Det vil si, for å hente Kristus tilbake fra de døde.

⁸ Hva har Gud mer sagt om dette? Jo, at: ”Budskapet er nær deg. Det finnes i hjertet ditt og på leppene dine” Det vil si, dette budskapet om tro på Jesus Kristus som vi sprer.^{[c] 9} Dersom du altså åpent bekjenner at Jesus er Herren^[d] og av hele hjertet tror at Gud har vekket ham opp fra de døde, da blir du frelst. ¹⁰ Det er vårt hjertes tro som gjør oss skyldfri innfor Gud, og vår åpne bekjennelse som frelser oss. ¹¹ Gud har jo sagt i Skriften: ”Ingen som tror på ham, skal bli skuffet.”^{[e] 12} Dette gjelder både for jøder og andre folk, for vi har alle den samme Herre. Han gir sjenerøst av sine goder til alle som tilber ham. ¹³ I Skriften står det også: ”Hver og en som tilber Herren, skal bli frelst”^[f].

Ikke alle trodde på budskapet om Kristus

¹⁴ Dersom menneskene skal kunne tilbe Kristus, må de først tro på ham. Og om de skal kunne tro på ham, må de først få høre om ham. Og om de skal få høre om ham, må noen spre budskapet til den enkelte. ^15-16 Og de som sprer budskapet, må være sendt av noen. Det er dette Gud taler om ved profeten Jesaja når han sier: ”Hvor herlig det er når noen kommer med gode nyheter!”^[g] Alle israelittene^[h] trodde ikke på de gode nyhetene. Jesaja sier også: ”Herre, hvem trodde på budskapet vårt?”^[i]

Jesus går på vannet

²² Straks etter dette ba Jesus disiplene om å sette seg i båten og reise i forveien over til andre siden av sjøen. Selv stanset han igjen for å se at folket kom seg på hjemvei. ²³ Da han hadde gjort det, gikk han opp på fjellet for å be. Der var han alene til det ble kveld.

²⁴ I mens hadde disiplene kommet i vanskeligheter langt ute på sjøen. Det blåste opp, og de hadde store problemer med å ta seg over til den andre siden etter som det var motvind. ²⁵ Straks før det begynte å lysne, kom Jesus gående til dem på vannet. ²⁶ Da disiplene fikk se ham gå på sjøen, ble de livredde. De trodde det var et spøkelse, og skrek av redsel.

²⁷ Men Jesus snakket straks til dem og sa: ”Ro dere ned, det er jeg. Vær ikke redde.”

²⁸ Da ropte Peter: ”Herre, om det virkelig er deg, da kan du vel si at jeg får komme til deg på vannet.”

²⁹ ”Javisst”, sa Jesus. ”Kom!”

Peter klatret over båtripen og begynte gå på vannet mot Jesus. ³⁰ Da han stirret mot de høye bølgene, ble han lammet av redsel og begynte å synke. ”Redd meg, Herre!” skrek han. ³¹ Og straks rakte Jesus ut hånden og grep tak i ham.

”Er troen din så liten?” sa Jesus. ”Hvorfor tvilte du?” ³² Etterpå steg de i båten, og i samme øyeblikk la vinden seg. ³³ De som var i båten, falt ned for Jesus og sa: ”Du må være Guds sønn!”