Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

⁸ Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

⁹ Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.

¹⁰ Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!

¹¹ For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;

¹² blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;

¹³ fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!

29 Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.

² Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.

³ Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.

⁴ Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.

⁵ Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.

⁶ Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter Rakel med småfeet.

⁷ Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!

⁸ Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.

⁹ Mens han ennu talte med dem, kom Rakel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.

¹⁰ Og da Jakob så Rakel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.

¹¹ Og Jakob kysset Rakel og brast i gråt.

¹² Og Jakob fortalte Rakel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til Rebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.

¹³ Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.

¹⁴ Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.

3 Hvad fortrin har da jøden? eller hvad gagn er det i omskjærelsen?

² Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord blev dem betrodd.

³ For hvorledes er det? om somme var utro, skulde da deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?

⁴ Langt derifra! la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.

⁵ Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hvad skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis.

⁶ Langt derifra! hvorledes kunde Gud da dømme verden?

⁷ Ja, men dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte sig rikelig til hans ære, hvorfor blir da jeg enda dømt som en synder?

⁸ Og skal vi da ikke - som vi spottes for, og som nogen sier at vi lærer - gjøre det onde forat det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike.