Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

¹⁰⁵ Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.

¹⁰⁶ Jeg har svoret, og jeg har holdt det, å ta vare på din rettferdighets lover.

¹⁰⁷ Jeg er såre nedbøiet; Herre, hold mig i live efter ditt ord!

¹⁰⁸ La min munns frivillige offere tekkes dig, Herre, og lær mig dine lover!

¹⁰⁹ Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt.

¹¹⁰ De ugudelige har lagt snare for mig, men jeg har ikke forvillet mig fra dine befalinger.

¹¹¹ Jeg har fått dine vidnesbyrd i eie evindelig; for de er mitt hjertes glede.

¹¹² Jeg har bøiet mitt hjerte til å gjøre efter dine forskrifter evindelig, inntil enden.

³ I kong Josias' attende år hendte det at kongen sendte statsskriveren Safan, sønn av Asalja, Mesullams sønn, til Herrens hus og sa:

⁴ Gå op til ypperstepresten Hilkias og be ham telle sammen alle de penger som er kommet inn til Herrens hus, og som vokterne ved dørtreskelen har samlet inn hos folket,

⁵ og overgi dem til dem som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus, forat de igjen kan gi dem til dem som utfører arbeidet - dem som arbeider i Herrens hus for å bøte husets brøst,

⁶ til tømmermennene og bygningsmennene og murerne, og likeså til innkjøp av tre og hugne stener for å sette huset i stand.

⁷ Men det skal ikke holdes regnskap med dem for de penger som overgis til dem; for de farer redelig frem.

⁸ Da sa ypperstepresten Hilkias til statsskriveren Safan: Jeg har funnet lovboken i Herrens hus. Og Hilkias gav boken til Safan, og han leste den.

⁹ Så kom statsskriveren Safan tilbake til kongen og meldte: Dine tjenere har tømt ut de penger som fantes i huset, og overgitt dem til dem som forestår arbeidet og har tilsyn med Herrens hus.

¹⁰ Og statsskriveren Safan fortalte kongen at presten Hilkias hadde gitt ham en bok. Og Safan leste den for kongen.

¹¹ Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær.

¹² Og kongen bød presten Hilkias og Akikam, Safans sønn, og Akbor, Mikajas sønn, og statsskriveren Safan og kongens tjener Asaja:

¹³ Gå og spør Herren for mig og for folket og for hele Juda om det som står i denne bok som nu er funnet! For stor er Herrens vrede, som er optendt mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot denne boks ord og ikke gjort alt det som er oss foreskrevet.

¹⁴ Så gikk presten Hilkias og Akikam og Akbor og Safan og Asaja til profetinnen Hulda, hustru til klædeskammervokteren Sallum, sønn av Tikva, Karkas' sønn; hun bodde Jerusalem i den annen bydel; og de talte med henne.

¹⁵ Hun sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mann som har sendt eder til mig:

¹⁶ Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette sted og dets innbyggere - alt det som står i den bok som Judas konge har lest,

¹⁷ fordi de har forlatt mig og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med alt sine henders verk; min vrede er optendt mot dette sted, og den skal ikke utslukkes.

¹⁸ Og til Judas konge, som sendte eder for å spørre Herren, til ham skal I si således: Så sier Herren, Israels Gud: Du har nu hørt disse ord;

¹⁹ men fordi ditt hjerte blev bløtt, og du ydmyket dig for Herrens åsyn da du hørte hvad jeg har talt mot dette sted og dets innbyggere - at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse - og fordi du sønderrev dine klær og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren.

²⁰ Derfor vil jeg samle dig til dine fedre, og du skal samles med dem i din grav i fred, og dine øine skal ikke se all den ulykke jeg vil føre over dette sted. Med dette svar kom de tilbake til kongen.

² Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel:

³ Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet.

⁴ Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba'al.

⁵ Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse;

⁶ men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.

⁷ Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,

⁸ som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag.

⁹ Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!

¹⁰ la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!