Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
125 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.
2 Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.
3 For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.
4 Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!
5 Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!
8 Hør, visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre.
2 Oppe på hauger ved veien står hun, der hvor stiene møtes;
3 ved siden av portene, ved byens utgang, i inngangen til portene roper hun høit:
4 Til eder, I menn, roper jeg, og min røst lyder til menneskenes barn.
5 Lær klokskap, I enfoldige, og lær forstand, I uforstandige!
6 Hør! Om store ting taler jeg, og jeg oplater mine leber med rettvishet;
7 min tunge taler sannhet, og ugudelighet er en vederstyggelighet for mine leber.
8 Alle min munns ord er rette, det er intet falskt eller vrangt i dem.
9 De er alle sammen likefremme for den forstandige og rette for dem som har funnet kunnskap.
10 Ta imot min tilrettevisning istedenfor sølv, og ta imot kunnskap fremfor utsøkt gull!
11 For visdom er bedre enn perler, og ingen skatt kan lignes med den.
12 Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og jeg forstår å finne kloke råd.
13 Å frykte Herren er å hate ondt; stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.
14 Mig tilhører råd og sann innsikt, jeg er forstand, mig hører styrke til.
15 Ved mig regjerer kongene, og ved mig fastsetter fyrstene hvad rett er.
16 Ved mig styrer herskerne og høvdingene, alle dommere på jorden.
17 Jeg elsker dem som elsker mig, og de som søker mig, skal finne mig.
18 Hos mig er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet.
19 Min frukt er bedre enn gull, ja det fineste gull, og den vinning jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv.
20 På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier;
21 derfor gir jeg dem som elsker mig, sann rikdom til arv og fyller deres forrådskammere.
22 Herren skapte mig som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid.
23 Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var.
24 Da avgrunnene ennu ikke var til, blev jeg født, da der ennu ikke fantes kilder fylt med vann.
25 Før fjellene blev senket ned, før haugene blev til, blev jeg født,
26 før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.
27 Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen.
28 Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder,
29 da han satte grense for havet, så vannene ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller -
30 da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag efter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn;
31 jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.
21 Og Jesus gikk bort derfra, og trakk sig tilbake til landet ved Tyrus og Sidon.
22 Og se, en kananeisk kvinne kom fra de landemerker og ropte: Herre, du Davids sønn! miskunn dig over mig! min datter plages ille av en ond ånd.
23 Men han svarte henne ikke et ord. Da gikk hans disipler til ham og bad ham og sa: Skill dig av med henne! for hun roper efter oss.
24 Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.
25 Men hun kom og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp mig!
26 Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.
27 Men hun sa: Det er sant, Herre! for de små hunder eter jo av de smuler som faller fra deres herrers bord.
28 Da svarte Jesus og sa til henne: Kvinne! din tro er stor; dig skje som du vil! Og hennes datter blev helbredet fra samme stund.
29 Og Jesus gikk bort derfra og kom til den Galileiske Sjø, og han gikk op i fjellet og satte sig der.
30 Og meget folk kom til ham, og de hadde med sig halte, blinde, stumme, vanføre og mange andre; og de la dem for hans føtter, og han helbredet dem,
31 så at folket undret sig da de så stumme tale, vanføre helbredes, halte gå og blinde se; og de priste Israels Gud.