Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
125 En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.
2 Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren omhegner sitt folk fra nu av og inntil evig tid.
3 For ugudelighetens kongestav skal ikke hvile på de rettferdiges arvelodd, forat ikke de rettferdige skal utstrekke sine hender efter urettferdighet.
4 Gjør godt, Herre, mot de gode, mot dem som er opriktige i sine hjerter!
5 Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!
1 Ordsprog av Salomo, Davids sønn, Israels konge.
2 Av dem kan en lære visdom og tukt og å skjønne forstandige ord;
3 av dem kan en motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet;
4 de kan gi de enfoldige klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet.
5 Den vise skal høre på dem og gå frem i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett.
6 Av dem kan en lære å forstå ordsprog og billedtale, vismenns ord og deres gåter.
7 Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap; visdom og tukt foraktes av dårer.
8 Hør, min sønn, på din fars tilrettevisning og forlat ikke din mors lære!
9 For de er en fager krans for ditt hode og kjeder om din hals.
10 Min sønn! Når syndere lokker dig, da samtykk ikke!
11 Når de sier: Kom med oss! Vi vil lure efter blod, sette feller for de uskyldige uten grunn;
12 vi vil sluke dem levende som dødsriket, med hud og hår, likesom det sluker dem som farer ned i graven;
13 vi vil finne alle slags kostelig gods, fylle våre hus med rov;
14 du skal få kaste lodd om det med oss, vi skal alle ha samme pung -
15 slå da ikke følge med dem, min sønn, hold din fot borte fra deres sti!
16 For deres føtter haster til det onde, og de er snare til å utøse blod;
17 til ingen nytte blir garnet utspent så alle fuglene ser det;
18 de lurer efter sitt eget blod, de setter feller for sig selv.
19 Så går det hver den som søker urettferdig vinning; den tar livet av sine egne herrer.
2 Derfor er du uten undskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din næste, fordømmer du dig selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer;
2 men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt.
3 Men mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal undfly Guds dom?
4 Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver dig til omvendelse?
5 Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte ophoper du dig vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares,
6 han som skal betale enhver efter hans gjerninger:
7 dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv,
8 men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme.
9 Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker;
10 men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.
11 For Gud gjør ikke forskjell på folk: