Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

107 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

² Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

³ og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

⁴ De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

⁵ De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

⁶ Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

⁷ og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

⁸ De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

⁹ for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

¹⁰ De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

¹¹ fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

¹² Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

¹³ Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

¹⁴ Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

¹⁵ De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

¹⁶ for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

20 I den første måned^[a] kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet;

² Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron.

³ Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn!

⁴ Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap?

⁵ Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke?

⁶ Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og falt ned på sitt ansikt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for dem.

⁷ Og Herren talte til Moses og sa:

⁸ Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øine, så skal den gi vann fra sig; således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke.

⁹ Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham.

¹⁰ Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nu, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe?

¹¹ Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke.

¹² Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på mig og ikke helliget mig for Israels barns øine, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.

¹³ Dette var Meribas vann, hvor Israels barn kivedes med Herren, og han helliget sig på dem.

⁶ Men disse ting skjedde som forbilleder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det.

⁷ Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom nogen av dem, som skrevet er: Folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke!

⁸ La oss heller ikke drive hor, likesom nogen av dem drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen!

⁹ La oss heller ikke friste Kristus, likesom nogen av dem fristet ham og blev ødelagt av slanger!

¹⁰ Knurr heller ikke, likesom nogen av dem knurret og blev ødelagt av ødeleggeren!

¹¹ Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.

¹² Derfor, den som tykkes sig å stå, han se til at han ikke faller!

¹³ Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.