Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
147 Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig.
2 Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han.
3 Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.
4 Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.
5 Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.
6 Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden.
7 Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar,
8 ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene!
9 Han gir feet dets føde, ravneungene som roper.
10 Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben.
11 Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.
20 så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover[a] kjenner de ikke. Halleluja!
46 Bel[a] segner, Nebo faller om; deres billeder overgis til dyr og fe; de som I bar[b], legges som en byrde på de trette dyr.
2 De faller om, segner alle sammen, de kan ikke redde byrden, og selv går de bort i fangenskap.
3 Hør på mig, I av Jakobs hus og alle I som er blitt igjen av Israels hus, I som er lagt på mig fra mors liv, som jeg har båret fra mors skjød!
4 Like til eders alderdom er jeg den samme, og til I får grå hår, vil jeg bære eder; jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte eder, jeg vil bære og redde eder.
5 Hvem vil I ligne mig med og stille mig sammen med? Hvem vil I sammenligne mig med, så vi skulde være like?
6 De ryster gull ut av pungen og veier sølv på vekten, de leier en gullsmed som skal gjøre det til en gud, så de kan falle ned og tilbede;
7 de løfter ham op, de bærer ham på skulderen og setter ham på hans plass, og han står der og flytter sig ikke fra sitt sted; om nogen roper til ham, svarer han ikke og redder ham ikke av nød.
8 Kom dette i hu og vær faste! Ta det til hjerte, I overtredere!
9 Kom i hu de forrige ting fra gammel tid, at jeg er Gud, og ingen annen, at jeg er Gud, og at det er ingen som jeg,
10 jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg,
11 jeg som kaller fra Østen en rovfugl, fra et land langt borte en mann som skal fullbyrde mitt råd; jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.
12 Hør på mig, I sterke ånder, I som er langt borte fra rettferdighet!
13 Jeg lar min rettferdighet komme nær, den er ikke langt borte, og min frelse dryger ikke; jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel.
9 Og han gikk bort derfra og kom i deres synagoge.
10 Og se, der var en mann som hadde en vissen hånd; og de spurte ham: Er det tillatt å helbrede på sabbaten? forat de kunde føre klagemål imot ham.
11 Men han sa til dem: Hvem er det vel iblandt eder som har ett får, og om det på sabbaten faller i en grøft, da ikke tar fatt i det og drar det op?
12 Hvor meget mere er da ikke et menneske enn et får! Derfor er det tillatt å gjøre godt på sabbaten.
13 Derefter sier han til mannen: Rekk din hånd ut! Og han rakte den ut, og den blev frisk igjen som den andre.
14 Men fariseerne gikk ut og holdt råd imot ham, hvorledes de skulde få ryddet ham av veien.