Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

⁷ Og Herren sa til Josva: På denne dag vil jeg begynne å gjøre dig stor for hele Israels øine, forat de skal vite at likesom jeg var med Moses, vil jeg og være med dig.

⁸ Og du skal byde prestene som bærer paktens ark, og si: Når I kommer til randen av Jordans vann, så skal I bli stående der ved Jordan.

⁹ Og Josva sa til Israels barn: Kom hit og hør Herrens, eders Guds ord!

¹⁰ Og Josva sa: På dette skal I kjenne at den levende Gud er midt iblandt eder og visselig skal drive bort for eder kana'anittene og hetittene og hevittene og ferisittene og girgasittene og amorittene og jebusittene.

¹¹ Se, han som er all jordens Herre, hans pakts-ark går foran eder ut i Jordan.

¹² Så velg nu ut tolv menn av Israels stammer, én mann for hver stamme!

¹³ Og så snart prestene som bærer Herrens, all jordens Herres ark, står stille med sine føtter i Jordans vann, da skal Jordans vann - det vann som kommer ovenfra - demmes op, så det står som en vegg.

¹⁴ Da nu folket brøt op fra sine telt for å gå over Jordan, og prestene bar paktens ark foran folket,

¹⁵ og de som bar arken, kom til Jordan, og de prester som bar arken, rørte med sine føtter ved den ytterste rand av vannet - men Jordan gikk over alle sine bredder hele høsttiden igjennem -

¹⁶ da stanset det vann som kom ovenfra, og stod som en vegg langt borte, ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan, og det vann som rant ned til ødemarkens hav - Salthavet - løp helt bort, og folket gikk over midt imot Jeriko.

¹⁷ Men prestene som bar Herrens pakts-ark, stod på tørr grunn midt i Jordan uten å røre sig; og hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan.

107 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

² Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

³ og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

⁴ De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

⁵ De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

⁶ Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

⁷ og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

³³ Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

³⁴ et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

³⁵ Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder^[a].

³⁶ Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

³⁷ Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

⁹ I minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder.

¹⁰ I er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt eder, I troende,

¹¹ likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte

¹² og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.

¹³ Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser sig virksomt i eder som tror.

23 Da talte Jesus til folket og til sine disipler og sa:

² På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne.

³ Derfor skal I gjøre og holde alt det de byder eder; men efter deres gjerninger skal I ikke gjøre. For de sier det, men de gjør det ikke;

⁴ de binder svære byrder, som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger.

⁵ Men de gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene; for de gjør sine minnesedler brede og sine dusker store,

⁶ og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene

⁷ og få hilsninger på torvene og kalles rabbi av menneskene.

⁸ Men I skal ikke la eder kalle rabbi; for en er eders mester, men I er alle brødre.

⁹ Og I skal ikke kalle nogen på jorden eders far; for en er eders far, han som er i himmelen.

¹⁰ Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for en er eders lærer, Kristus.

¹¹ Men den største blandt eder skal være eders tjener.

¹² Den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.