Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

32 Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket sig om Aron og sa til ham: Kom, gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss op fra Egyptens land - vi vet ikke hvad det er blitt av ham.

² Da sa Aron til dem: Ta gullringene som eders hustruer, eders sønner og eders døtre har i sine ører, og kom til mig med dem!

³ Da tok alt folket gullringene ut av sine ører og kom til Aron med dem;

⁴ og han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Da sa de: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land.

⁵ Da Aron så dette, bygget han et alter for den og lot utrope: Imorgen er det høitid for Herren!

⁶ Dagen efter stod de tidlig op og ofret brennoffer og bar frem takkoffer; og folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke.

⁷ Da sa Herren til Moses: Skynd dig og stig ned! Ditt folk, som du har ført op fra Egyptens land, har fordervet sin vei.

⁸ De er hastig veket av fra den vei jeg bød dem å vandre; de har gjort sig en støpt kalv; den har de tilbedt og ofret til og sagt: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land.

⁹ Og Herren sa til Moses: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk.

¹⁰ La nu mig få råde, så min vrede kan optendes mot dem, og jeg kan ødelegge dem; så vil jeg gjøre dig til et stort folk.

¹¹ Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede optendes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og med veldig hånd?

¹² Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut; han vilde slå dem ihjel i fjellene og utrydde dem av jorden? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk!

¹³ Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel, til hvem du har sagt og svoret ved dig selv: Jeg vil gjøre eders ætt tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette land som jeg har talt om, vil jeg gi eders ætt, og de skal eie det til evig tid.

¹⁴ Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.

106 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

² Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

³ Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

⁴ Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

⁵ så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

⁶ Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

¹⁹ De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

²⁰ og de byttet sin ære^[a] mot billedet av en okse, som eter gress.

²¹ De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

²² undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.

²³ Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

4 Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lenges efter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede!

² Evodia formaner jeg, og Syntyke formaner jeg til å ha det samme sinn i Herren;

³ ja, jeg ber også dig, du som med rette kalles Synzygus, kom dem til hjelp! for de har kjempet med mig i evangeliet tillikemed Klemens og mine andre medarbeidere, hvis navn står i livsens bok.

⁴ Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!

⁵ Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker! Herren er nær.

⁶ Vær ikke bekymret for noget, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse;

⁷ og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.

⁸ For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er - gi akt på det!

⁹ Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos mig, gjør det; og fredens Gud skal være med eder.

22 Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa:

² Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.

³ Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme.

⁴ Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!

⁵ Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap;

⁶ og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel.

⁷ Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.

⁸ Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd;

⁹ gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner!

¹⁰ Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester.

¹¹ Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på.

¹² Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde.

¹³ Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

¹⁴ For mange er kalt, men få er utvalgt.