Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
105 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger!
2 Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!
3 Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren!
4 Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid!
5 Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer,
6 I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte!
37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet.
38 Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem.
39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten.
40 De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød.
41 Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm.
42 For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener,
43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop,
44 og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie,
45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja!
16 Så brøt de op fra Elim, og den femtende dag i den annen måned efterat de hadde draget ut av Egyptens land, kom hele Israels barns menighet til ørkenen Sin, som ligger mellem Elim og Sinai.
2 Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
3 Og Israels barn sa til dem: Å, om vi var død for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi blev mette! For I har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne store folkeskare dø av hunger.
4 Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke.
5 Og på den sjette dag skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så meget som det de ellers sanker for hver dag.
6 Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: Iaften skal I kjenne at det er Herren som har ført eder ut av Egyptens land,
7 og imorgen skal I få se Herrens herlighet, fordi han har hørt hvorledes I knurrer mot ham; for hvad er vi, at I knurrer mot oss?
8 Så sa Moses: I skal få se det når Herren iaften gir eder kjøtt å ete og imorgen brød, så I blir mette; for Herren har hørt hvorledes I knurrer og murrer mot ham; for hvad er vel vi? Det er ikke mot oss I knurrer, men mot Herren.
9 Og Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom frem for Herrens åsyn; for han har hørt hvorledes I knurrer.
10 Da så Aron talte til hele Israels barns menighet, vendte de sig mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte sig i skyen.
11 Og Herren talte til Moses og sa:
12 Jeg har hørt hvorledes Israels barn knurrer; tal til dem og si: Imellem de to aftenstunder[a] skal I få kjøtt å ete, og imorgen skal I mettes med brød, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud.
13 Da det nu blev aften, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen var det et lag av dugg rundt omkring leiren.
14 Og da duggen gikk bort, se, da lå det utover ørkenen noget fint, kornet, fint som rim på jorden.
15 Da Israels barn så det, sa de til hverandre: Hvad er det? for de visste ikke hvad det var. Da sa Moses til dem: Det er det brød Herren har gitt eder å ete.
16 Således har Herren befalt: Sank av det efter som enhver trenger, en omer til manns efter tallet på eders husfolk; enhver skal ta for dem som er i hans telt.
17 Og Israels barn gjorde således, og de sanket, den ene meget, den andre lite.
18 Og da de målte det med omeren, hadde den som hadde sanket meget, intet tilovers, og den som hadde sanket lite, fattedes intet; enhver hadde sanket efter som han trengte.
19 Og Moses sa til dem: Ingen skal levne noget av det til om morgenen.
20 Men de lød ikke Moses, for nogen levnet noget av det til om morgenen; da vokste det makk i det, og det luktet ille. Og Moses blev vred på dem.
21 Siden sanket de det hver morgen efter som enhver trengte; men når solen brente hett, smeltet det.
5 Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv! Eller kjenner I ikke eder selv at Kristus Jesus er i eder? det måtte da være at I ikke holder prøve.
6 Men jeg håper at I skal få kjenne at vi ikke er de som ikke holder prøve.
7 Dog beder vi til Gud at I ikke må gjøre noget ondt, ikke forat vi skal vise oss å holde prøve, men forat I må gjøre det gode, vi derimot være som de som ikke holder prøve;
8 for vi makter ikke noget mot sannheten, men bare for sannheten.
9 For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke; dette beder vi og om, at I må bli fullkomne.
10 Derfor skriver jeg dette i mitt fravær, forat jeg ikke under mitt nærvær skal fare strengt frem efter den makt som Herren har gitt mig til å opbygge og ikke til å nedbryte.