Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

121 En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra?

² Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.

³ Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.

⁴ Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.

⁵ Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.

⁶ Solen skal ikke stikke dig om dagen, ei heller månen om natten.

⁷ Herren skal bevare dig fra alt ondt, han skal bevare din sjel.

⁸ Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.

²⁹ Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen.

³⁰ Da stod Farao op om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne, og det blev et stort skrik i Egypten; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død.

³¹ Og han kalte Moses og Aron til sig om natten og sa: Gjør eder rede, dra ut fra mitt folk, både I og Israels barn, far bort og tjen Herren, som I har sagt!

³² Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt, gå og bed godt også over mig!

³³ Og egypterne trengte hårdt på folket for å få dem hastig ut av landet; for de sa: Vi er dødsens alle sammen!

³⁴ Så tok folket sin deig, før den var syret; de svøpte sine deigtrau i sine klær og bar dem på sine skuldrer.

³⁵ Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær.

³⁶ Og Herren gav folket yndest hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne.

³⁷ Så brøt da Israels barn op fra Ra'amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna.

³⁸ Og det drog også en stor hop av alle slags folk med dem, og småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe.

³⁹ Av den deig de hadde med sig fra Egypten, bakte de usyrede kaker; for den var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypten og ikke torde dryge der lenger; heller ikke hadde de laget i stand reisekost.

⁴⁰ Men den tid Israels barn hadde bodd i Egypten, var fire hundre og tretti år.

⁴¹ På den dag de fire hundre og tretti år var til ende, da var det alle Herrens hærer drog ut av Egyptens land.

⁴² Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt efter slekt.

13 Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,

² så at den som setter sig imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.

³ For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;

⁴ for den er Guds tjener, dig til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.

⁵ Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.

⁶ Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettop tar vare på dette.

⁷ Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!