Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
18 Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen.
2 Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden
3 og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi!
4 La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet!
5 Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier!
6 Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker!
7 Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til.
8 Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt.
9 Da sa de til ham: Hvor er Sara, din hustru? Han svarte: Hun er der inne i teltet.
10 Da sa han[a]: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham.
11 Men Abraham og Sara var gamle og langt ute i årene; Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis.
12 Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel.
13 Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg da virkelig få barn, nu jeg er blitt gammel?
14 Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn.
15 Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo.
21 Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovt.
2 Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om.
3 Og Abraham kalte den sønn han hadde fått, den som Sara hadde født ham, Isak.
4 Og Abraham omskar Isak, sin sønn, da han var åtte dager gammel, således som Gud hadde befalt ham.
5 Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak.
6 Da sa Sara: Gud har gjort det så at jeg må le; alle som hører dette, vil le av mig.
7 Og hun sa: Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara gir barn å die? Og nu har jeg født ham en sønn i hans alderdom.
116 Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.
2 For han har bøiet sitt øre til mig, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.
12 Hvormed skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger imot mig?
13 Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.
14 Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine.
15 Kostelig i Herrens øine er hans frommes død.
16 Akk Herre! Jeg er jo din tjener, jeg er din tjener, din tjenerinnes sønn; du har løst mine bånd.
17 Dig vil jeg ofre takkoffer, og Herrens navn vil jeg påkalle.
18 Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine,
19 i forgårdene til Herrens hus, midt i dig, Jerusalem. Halleluja!
5 Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,
2 ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet;
3 ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,
4 og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp,
5 og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt.
6 For mens vi ennu var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.
7 For neppe vil nogen gå i døden for en rettferdig - for en som er god, kunde kanskje nogen ta sig på å dø -
8 men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere.
35 Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet.
36 Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.
37 Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få;
38 bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!
10 Og han kalte sine tolv disipler til sig og gav dem makt over urene ånder, til å drive dem ut, og til å helbrede all sykdom og all skrøpelighet.
2 Men dette er de tolv apostlers navn: Først Simon, som kalles Peter, og Andreas, hans bror; Jakob, Sebedeus' sønn, og Johannes, hans bror;
3 Filip og Bartolomeus; Tomas og Matteus, tolderen; Jakob, Alfeus' sønn, og Lebbeus med tilnavnet Taddeus;
4 Simon Kananeus og Judas Iskariot, han som forrådte ham.
5 Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer,
6 men gå heller til de fortapte får av Israels hus!
7 Og når I går avsted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!
8 Helbred syke, opvekk døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har I fått det, for intet skal I gi det.
9 I skal ikke ta gull eller sølv eller kobber med i eders belter,
10 ikke skreppe til reisen, ikke to kjortler, ikke sko, ikke stav; for arbeideren er sin føde verd.
11 Og hvor I kommer inn i en by eller landsby, der skal I spørre efter hvem som er det verd i den by; og bli hos ham til I drar bort derfra!
12 Og når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det;
13 og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder!
14 Og om nogen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter!
15 Sannelig sier jeg eder: Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by.
16 Se, jeg sender eder som får midt iblandt ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer!
17 Men vokt eder for menneskene! for de skal overgi eder til domstolene og hudstryke eder i sine synagoger;
18 og I skal føres frem for landshøvdinger og konger for min skyld, til vidnesbyrd for dem og for hedningene.
19 Men når de overgir eder, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hvad I skal tale; for det skal gis eder i samme stund hvad I skal tale.
20 For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder.
21 Og bror skal overgi bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal reise sig mot foreldre og volde deres død;
22 og I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.
23 Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre! for sannelig sier jeg eder: I skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer.