Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
17 Så drog hele Israels barns menighet fra ørkenen Sin i dagsreiser efter Herrens befaling; de slo leir i Refidim, og folket hadde ikke vann å drikke.
2 Da kivedes folket med Moses og sa: Gi oss vann, så vi får drikke! Moses svarte dem: Hvorfor kives I med mig? Hvorfor frister I Herren?
3 Men folket tørstet efter vann og knurret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss op fra Egypten for å la oss og våre barn og vår buskap dø av tørst?
4 Da ropte Moses til Herren og sa: Hvad skal jeg gjøre med dette folk? Det er ikke langt fra at de stener mig!
5 Og Herren sa til Moses: Gå frem foran folket og ta med dig nogen av Israels eldste, og din stav som du slo i elven med, ta den i hånden og gå!
6 Se, jeg vil stå der foran dig på klippen ved Horeb, og du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde således så Israels eldste så på det.
7 Og han kalte stedet Massa[a] og Meriba[b], fordi Israels barn kivedes med ham, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren iblandt oss eller ikke?
95 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!
2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!
3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,
4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,
5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.
6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!
7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!
8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,
9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.
10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.
5 Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,
2 ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet;
3 ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,
4 og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp,
5 og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt.
6 For mens vi ennu var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.
7 For neppe vil nogen gå i døden for en rettferdig - for en som er god, kunde kanskje nogen ta sig på å dø -
8 men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere.
9 Så meget mere skal vi da, efterat vi nu er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.
10 For så sant vi blev forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv efterat vi er blitt forlikt;
11 ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi nu har fått forlikelsen.
5 Så kom han til en by i Samaria, som heter Sykar, nær ved det stykke land som Jakob gav sin sønn Josef;
6 og der var Jakobs brønn. Jesus, som var trett av reisen, satt nu der ved brønnen; det var omkring den sjette time.
7 En kvinne fra Samaria kommer for å dra op vann. Jesus sier til henne: Gi mig å drikke!
8 Hans disipler var gått bort til byen for å kjøpe mat.
9 Den samaritanske kvinne sier da til ham: Hvorledes kan du som er jøde, be mig, en samaritansk kvinne, om å få drikke? - for jøder har ikke samkvem med samaritaner.
10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til dig: Gi mig å drikke! da hadde du bedt ham, og han hadde gitt dig levende vann.
11 Kvinnen sier til ham: Herre! du har jo ikke noget å dra op vann med, og brønnen er dyp; hvor har du da det levende vann fra?
12 Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, han og hans sønner og hans fe?
13 Jesus svarte og sa til henne: Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen;
14 men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.
15 Kvinnen sier til ham: Herre! gi mig dette vann, så jeg kan slippe å tørste og å gå hit for å dra op vann!
16 Han sier til henne: Gå avsted, kall på din mann, og kom så hit!
17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann;
18 for du har hatt fem menn, og den du nu har, er ikke din mann. Der talte du sant.
19 Kvinnen sier til ham: Herre! jeg ser at du er en profet.
20 Våre fedre tilbad på dette fjell, og I sier at i Jerusalem er det sted hvor en skal tilbede.
21 Jesus sier til henne: Tro mig, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbede Faderen på dette fjell eller i Jerusalem.
22 I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene;
23 men den time kommer, og er nu, da de sanne tilbedere skal tilbede Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.
24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet.
25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt: Kristus; når han kommer, skal han forkynne oss alt.
26 Jesus sier til henne: Det er mig, jeg som taler med dig!
27 Og i det samme kom hans disipler, og de undret sig over at han talte med en kvinne; dog sa ingen: Hvad vil du henne, eller: hvorfor taler du med henne?
28 Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk bort til byen og sa til folket der:
29 Kom og se en mann som har sagt mig alt jeg har gjort! Han skulde vel ikke være Messias?
30 De gikk ut av byen og var på veien til ham.
31 Imens bad disiplene ham og sa: Rabbi, et!
32 Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som I ikke vet om.
33 Disiplene sa da til hverandre: Skulde nogen ha båret mat til ham?
34 Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt mig, og å fullføre hans gjerning.
35 Sier ikke I at det ennu er fire måneder, så kommer høsten? Se, jeg sier eder: Løft eders øine og se markene, de er alt hvite til høsten!
36 Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv, forat både den som sår og den som høster, kan glede sig sammen;
37 for her er det et sant ord at en sår og en annen høster.
38 Jeg har utsendt eder for å høste det som ikke I har arbeidet med; andre har arbeidet, og I er kommet inn i deres arbeid.
39 Men mange av samaritanene fra den by trodde på ham for kvinnens ords skyld, da hun vidnet: Han har sagt mig alt jeg har gjort.
40 Da nu samaritanene kom til ham, bad de ham bli hos dem; og han blev der to dager.
41 Og mange flere trodde for hans ords skyld,
42 og de sa til kvinnen: Nu tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nu at han sannelig er verdens frelser.