Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
68 Til sangmesteren; av David; en salme, en sang.
2 Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.
3 Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn.
4 Og de rettferdige gleder sig, de jubler for Guds åsyn og fryder sig med glede.
5 Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer frem på de øde marker, Herren er hans navn, og juble for hans åsyn!
6 Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig.
7 Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.
8 Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela,
9 da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn.
10 Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du.
19 Du fór op i det høie, bortførte fanger, tok gaver blandt menneskene, også blandt de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud!
20 Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
18 Hastig[a] rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
19 Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
22 Men[b] Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
11 Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like op i øinene, fordi det var ført klagemål imot ham.
12 For før det kom nogen fra Jakob, åt han sammen med hedningene; men da de kom, drog han sig tilbake og skilte sig ut, for han var redd for dem som var av omskjærelsen,
13 og sammen med ham hyklet og de andre jøder, så at endog Barnabas blev revet med av deres hykleri.
14 Men da jeg så at de ikke gikk rett frem efter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas så alle hørte på det: Når du som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorledes kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?