Revised Common Lectionary (Semicontinuous)
29 En salme av David. Gi Herren, I Guds sønner, gi Herren ære og makt!
2 Gi Herren hans navns ære, tilbed Herren i hellig prydelse!
3 Herrens røst er over vannene, ærens Gud tordner, Herren over de store vann.
4 Herrens røst lyder med kraft, Herrens røst med herlighet.
5 Herrens røst bryter sedrer, Herren sønderbryter Libanons sedrer,
6 og han får dem til å hoppe som en kalv, Libanon og Sirjon som en ung villokse.
7 Herrens røst slynger ut kløvede ildsluer.
8 Herrens røst får ørkenen til å beve, Herren får Kades' ørken til å beve.
9 Herrens røst får hindene til å føde og gjør skogene bare, og i hans tempel sier alt: Ære!
10 Herren tronte på vannflommens tid, og Herren troner som konge evindelig.
11 Herren skal gi sitt folk kraft, Herren skal velsigne sitt folk med fred.
2 Da det led mot den tid at David skulde dø, bød han sin sønn Salomo og sa:
2 Jeg går all jordens vei; så vær du sterk og vær en mann!
3 Og ta vare på hvad Herren din Gud vil ha varetatt, så du vandrer på hans veier og holder hans forskrifter, hans bud og hans lover og hans vidnesbyrd, som der er skrevet i Mose lov, så du kan gå viselig frem i alt det du gjør og i alt du gir dig i ferd med,
4 forat Herren må opfylle sitt ord, det som han talte om mig da han sa: Dersom dine sønner akter vel på sin vei så de vandrer for mitt åsyn i sannhet, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, så skal det - sa han - aldri fattes en mann av din ætt på Israels trone.
10 Så la David sig til hvile hos sine fedre og blev begravet i Davids stad.
11 Den tid David var konge over Israel, var firti år; i Hebron regjerte han i syv år og i Jerusalem i tre og tretti år.
12 Og Salomo satt på sin far Davids trone, og hans kongedømme blev meget sterkt.
5 Men det skjedde da folket trengte sig inn på ham og hørte Guds ord, og han stod ved Gennesaret-sjøen,
2 da så han to båter ligge ved sjøen; men fiskerne var gått ut av dem og skyllet garnene.
3 Han gikk da ut i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land; og han satte sig i båten og lærte folket.
4 Men da han holdt op å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet, og kast eders garn ut til en drett!
5 Og Simon svarte ham: Mester! vi har strevet hele natten og ikke fått noget; men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.
6 Og de gjorde så, og fanget en stor mengde fisk; og deres garn revnet.
7 Og de vinket til sine lagsbrødre i den andre båt, at de skulde komme og ta i med dem; og de kom, og de fylte begge båtene, så de holdt på å synke.
8 Men da Simon Peter så det, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra mig! for jeg er en syndig mann.
9 For redsel kom over ham og alle dem som var med ham, for den fiskedrett som de hadde fått;
10 likeså Jakob og Johannes, Sebedeus' sønner, som var i lag med Simon. Og Jesus sa til Simon: Frykt ikke! fra nu av skal du fange mennesker.
11 Da rodde de båtene i land og forlot alt og fulgte ham.