Revised Common Lectionary (Semicontinuous)

⁴⁶ Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,

⁴⁷ og min ånd fryder sig i Gud, min frelser,

⁴⁸ han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig,

⁴⁹ fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn,

⁵⁰ og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

⁵¹ Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke;

⁵² han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

⁵³ hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.

⁵⁴ Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu

⁵⁵ - således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

1 Det var en mann fra Ramata'im-Sofim i Efra'im-fjellene; han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra'imitt^[a]

² Han hadde to hustruer; den ene hette Hanna og den andre Peninna; og Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke.

³ Denne mann drog år efter år op fra sin by for å tilbede og ofre til Herren, hærskarenes^[b] Gud, i Silo; der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.

⁴ Og når dagen kom da Elkana bar frem sitt offer, da gav han sin hustru Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offeret;

⁵ men Hanna gav han et dobbelt stykke, for han elsket Hanna, enda Herren hadde tillukket hennes morsliv,

⁶ og hennes medbeilerske krenket henne også sårt for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket for hennes morsliv.

⁷ Således gjorde han år efter år, så ofte hun drog op til Herrens hus, og således krenket Peninna henne, og hun gråt og vilde ikke ete.

⁸ Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor eter du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er jeg ikke mere for dig enn ti sønner?

⁹ Da de nu engang hadde ett og drukket i Silo, og mens Eli, presten, satt på sin stol ved dørposten i Herrens tempel, stod Hanna op,

¹⁰ og i sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt.

¹¹ Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenerinne i hennes nød og komme mig i hu og ikke glemme din tjenerinne, men la din tjenerinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode.

¹² Således bad hun lenge for Herrens åsyn, og Eli gav akt på hennes munn;

¹³ for det var i sitt hjerte Hanna bad; bare hennes leber rørte sig, men hennes røst hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken,

¹⁴ og han sa til henne: Hvor lenge vil du te dig som drukken? Se til å bli av med ditt rus!

¹⁵ Da svarte Hanna og sa: Nei, min herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i sitt hjerte; vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn.

¹⁶ Hold ikke din tjenerinne for en ryggesløs kvinne! For jeg har hele tiden talt av min store sorg og gremmelse.

¹⁷ Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred, og Israels Gud skal gi dig det du har bedt ham om.

¹⁸ Hun sa: La din tjenerinne finne nåde for dine øine! Så gikk kvinnen sin vei, og nu åt hun og så ikke mere så sorgfull ut.

9 Nu hadde vel og den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten og sin jordiske helligdom

² For der blev laget et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene: dette kalles det Hellige.

³ Og bak det annet forheng var det telt som kalles det Aller-helligste,

⁴ som hadde et røkoffer-alter av gull og paktens ark, som var klædd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler,

⁵ og over den herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen; men om disse ting skal vi ikke nu tale stykke for stykke.

⁶ Men da nu dette er laget således, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste;

⁷ men i det annet telt går bare ypperstepresten inn en gang om året, ikke uten blod, som han bærer frem for sig selv og for folkets forseelser,

⁸ idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står,

⁹ for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer,

¹⁰ som dog ikke makter å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.

¹¹ Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennem det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning,

¹² og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning.

¹³ For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet,

¹⁴ hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!