Revised Common Lectionary (Complementary)

144 Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,

² min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.

³ Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!

⁴ Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.

⁵ Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!

⁶ La lynet lyne og spred dem^[a], send dine piler og skrem dem!

⁷ Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,

⁸ de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.

⁹ Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,

¹⁰ du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.

¹¹ Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,

¹² forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,

¹³ forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,

¹⁴ at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.

¹⁵ Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.

¹⁰ Mens du levde i ro, var din mor som et vintre plantet ved vann; fruktbart og fullt av grener var det, fordi det hadde meget vann.

¹¹ Og det fikk sterke grener, tjenlige til herskerspir, og hevet sig høit op mellem skyene, og det falt i øinene ved sin høide og sine mange ranker.

¹² Da blev det rykket op i harme og kastet til jorden, og østenvinden tørket bort dets frukt; dets sterke grener blev revet av og tørket bort; ild fortærte dem.

¹³ Og nu er det plantet i ørkenen, i et tørt og tørstende land.

¹⁴ Og det gikk ut ild fra dets kvistede gren^[a]; den fortærte dets frukt, og det er ikke mere nogen sterk gren på det til herskerspir. Dette er en klagesang, og til en klagesang skal det bli.

⁴ Kom til ham, den levende sten, som vel blev forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud,

⁵ og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.

⁶ For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.

⁷ Eder altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnesten og snublesten og anstøtsklippe,

⁸ disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt.

⁹ Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys,

¹⁰ I som fordum ikke var et folk, men nu er Guds folk, I som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn.