Revised Common Lectionary (Complementary)
103 Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn!
2 Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!
3 Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer,
4 han som forløser ditt liv fra graven, som kroner dig med miskunnhet og barmhjertighet,
5 han som metter din sjel[a] med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen[b].
6 Herren gjør rettferd og rett mot alle undertrykte.
7 Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn.
8 Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet.
9 Han går ikke alltid i rette og gjemmer ikke på vrede evindelig.
10 Han gjør ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter våre misgjerninger.
11 For så høi som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham.
12 Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.
13 Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem som frykter ham.
12 Engang gikk hans brødre avsted for å gjæte sin fars buskap i Sikem.
13 Da sa Israel til Josef: Gjæter ikke dine brødre ved Sikem? Kom, jeg vil sende dig til dem. Og han svarte: Ja, her er jeg.
14 Da sa han til ham: Kjære, gå og se om det står vel til med dine brødre, og om det står vel til med buskapen, og kom så tilbake til mig med svar! Så sendte han ham avsted fra Hebron-dalen, og han kom til Sikem.
15 Mens han nu vanket om på marken, møtte han en mann, og mannen spurte ham: Hvad leter du efter?
16 Han svarte: Jeg leter efter mine brødre; kjære, si mig hvor de gjæter!
17 Mannen sa: De har draget herfra; jeg hørte dem si: La oss gå til Dotan! Så gikk Josef efter sine brødre og fant dem i Dotan.
18 De så ham langt borte, og før han kom nær til dem, la de op råd om å drepe ham.
19 De sa sig imellem: Se, der kommer denne drømmeren!
20 Kom nu og la oss slå ham ihjel og kaste ham ned i en av brønnene her, og så vil vi si: Et vilt dyr har ett ham op. Så får vi se hvad det blir av hans drømmer.
21 Da Ruben hørte dette, vilde han fri ham ut av deres hender og sa: La oss ikke slå ham ihjel!
22 Og han sa til dem: Utøs ikke blod, kast ham ned i denne brønn her i ørkenen, men legg ikke hånd på ham - for han vilde fri ham ut av deres hånd og føre ham tilbake til hans far.
23 Da nu Josef kom til sine brødre, klædde de av ham hans kjortel, den side kjortel som han hadde på.
24 Og de tok og kastet ham ned i brønnen; men brønnen var tom, det var intet vann i den.
25 Så satte de sig til å holde måltid; og da de så op, fikk de se et reisefølge av ismaelitter som kom fra Gilead, og deres kameler bar krydderier og balsam og ladanum[a]; de var på vei med dette ned til Egypten.
26 Da sa Juda til sine brødre: Hvad gagner det at vi slår var bror ihjel og skjuler drapet?
27 Kom og la oss selge ham til ismaelittene, men la oss ikke legge hånd på ham, han er jo vår egen kjødelige bror. Og hans brødre gjorde som han sa.
28 Da nu de midianittiske kjøbmenn kom forbi, drog de Josef op av brønnen, og så solgte de Josef til ismaelittene for tyve sekel sølv; og ismaelittene tok Josef med sig til Egypten.
29 Da Ruben kom tilbake til brønnen, fikk han se at Josef ikke var i brønnen. Da sønderrev han sine klær,
30 og han gikk tilbake til sine brødre og sa: Gutten er der ikke, og jeg - hvor skal jeg gjøre av mig?
31 Så tok de Josefs kjortel og slaktet en gjetebukk og dyppet kjortelen i blodet.
32 Og de sendte den side kjortel hjem til faren og sa: Denne har vi funnet; se efter om det ikke er din sønns kjortel!
33 Og han kjente den igjen og sa: Jo, det er min sønns kjortel; et vilt dyr har ett ham op, Josef er visselig revet ihjel!
34 Og Jakob sønderrev sine klær og bandt sekk om sine lender og sørget over sin sønn i lang tid.
35 Og alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham; men han vilde ikke la sig trøste; han sa: Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket. Og hans far gråt over ham. .
36 Men midianittene solgte ham i Egypten til Potifar, som var hoffmann hos Farao og høvding over livvakten.
11 For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre,
12 ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror ihjel. Og hvorfor slo han ham ihjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.
13 Undre eder ikke, brødre, om verden hater eder!
14 Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden.
15 Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i sig.
16 På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.