Revised Common Lectionary (Complementary)

18 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

² Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

³ Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

²⁰ Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²¹ Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.

²² For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.

²³ For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.

²⁴ Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.

²⁵ Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.

²⁶ Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,

²⁷ mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.

²⁸ For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.

²⁹ For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.

³⁰ For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.

³¹ Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

³² For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?

³ Og Samuel sa til hele Israels hus: Dersom I vender om til Herren av hele eders hjerte, så ha de fremmede guder og Astarte-billedene bort fra eder og vend eders hjerte til Herren og tjen ham alene! Så skal han fri eder av filistrenes hånd.

⁴ Da skilte Israels barn sig av med Ba'alene og Astarte-billedene og tjente Herren alene.

⁵ Og Samuel sa: La hele Israel samle sig i Mispa! Så vil jeg bede til Herren for eder.

⁶ Så samlet de sig i Mispa, og de øste op vann og helte det ut for Herrens åsyn^[a], og de fastet den dag og bekjente der: Vi har syndet mot Herren. Og Samuel dømte Israels barn i Mispa.

⁷ Da filistrene hørte at Israels barn hadde samlet sig i Mispa, drog filistrenes høvdinger op imot Israel, og da Israels barn hørte det, var de redde for filistrene.

⁸ Og Israels barn sa til Samuel: Hold ikke op med å rope for oss til Herren vår Gud at han vil frelse oss av filistrenes hånd!

⁹ Da tok Samuel et diende lam og ofret det helt som brennoffer til Herren, og Samuel ropte til Herren for Israel, og Herren svarte ham.

¹⁰ For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.

¹¹ Da drog Israels menn ut fra Mispa og forfulgte filistrene og hugg dem ned, like til nedenfor Bet-Kar.

¹² Og Samuel tok en sten og satte den imellem Mispa og Sen; denne sten kalte han Eben-Eser^[b] og sa: Hittil har Herren hjulpet oss.

¹³ Således blev filistrene ydmyket og kom ikke mere inn i Israels land; og Herrens hånd var imot filistrene alle Samuels dager.

2 Derfor er du uten undskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din næste, fordømmer du dig selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer;

² men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt.

³ Men mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal undfly Guds dom?

⁴ Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver dig til omvendelse?

⁵ Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte ophoper du dig vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares,

⁶ han som skal betale enhver efter hans gjerninger:

⁷ dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv,

⁸ men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme.

⁹ Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker;

¹⁰ men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.

¹¹ For Gud gjør ikke forskjell på folk: