Revised Common Lectionary (Complementary)

18 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

² Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

³ Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.

⁴ Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.

⁵ Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.

⁶ Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.

⁷ I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.

⁸ Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.

⁹ Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.

¹⁰ Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.

¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.

¹² Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.

¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

¹⁴ Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.

¹⁵ Og han utsendte sine piler og spredte dem^[a] omkring - lyn i mengde og forvirret dem.

¹⁶ Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.

¹⁷ Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.

¹⁸ Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.

¹⁹ De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.

¹¹ I det år da Noah var seks hundre år gammel, i den annen måned, den syttende dag i måneden, den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes,

¹² og regnet strømmet ned på jorden i firti dager og firti netter.

¹³ På denne samme dag gikk Noah og Sem og Kam og Jafet, Noahs sønner, og Noahs hustru og hans sønners tre hustruer med dem inn i arken,

¹⁴ de og alle de ville dyr efter sitt slag og alt feet efter sitt slag og alt krypet som rører sig på jorden, efter sitt slag og alle fuglene efter sitt slag, alt som flyver, alt som har vinger.

¹⁵ Og de gikk inn til Noah i arken, par for par av alt kjød som det var livsånde i.

¹⁶ Og de som gikk inn, var han og hun av alt kjød, således som Gud hadde befalt ham. Og Herren lukket efter ham.

¹⁷ Da kom vannflommen strømmende over jorden i firti dager, og vannet vokste og løftet arken, og den blev hevet over jorden.

¹⁸ Og vannet steg og øket storlig over jorden; og arken fløt bortover vannflaten.

¹⁹ Og vannet steg høiere og høiere over jorden, så alle de høie fjell under hele himmelen blev skjult.

²⁰ Femten alen høit steg vannet over fjellene, så de skjultes.

²¹ Da omkom alt kjød som rørte sig på jorden, både fuglene og feet og de ville dyr og alt det som yrte og vrimlet på jorden, og alle menneskene.

²² Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde.

²³ Og han^[a] utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; de blev utryddet av jorden, og bare Noah blev igjen, og det som var med ham i arken.

²⁴ Og vannet holdt sig over jorden i hundre og femti dager.

8 Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

² Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

³ Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

⁴ Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

⁵ Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

⁴ For så sant Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets huler i varetekt til dom,

⁵ og ikke sparte den gamle verden, men opholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende, dengang han førte vannflommen over en verden av ugudelige,

⁶ og la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og dermed har satt dem til et forbillede på de ugudelige i fremtiden,

⁷ og fridde ut den rettferdige Lot, som plagedes ved de ugudeliges skamløse ferd

⁸ - for den rettferdige som bodde blandt dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte -

⁹ så sant vet Herren å utfri de gudfryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag,

¹⁰ aller mest dem som går efter kjød i uren lyst og forakter herredømme. De selvgode vågehalser! De skjelver ikke for å spotte de høie makter,