Revised Common Lectionary (Complementary)
46 Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot[a]; en sang.
2 Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.
3 Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte,
4 om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.
5 En strøm - dens bekker gleder Guds stad, den Høiestes hellige bolig.
6 Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem.
7 Folkeferd bruste, riker blev rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet.
8 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
9 Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden!
10 Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hugger spydet av; vognene brenner han op med ild.
11 Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden.
12 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
12 Og budet som var gått for å tilkalle Mika, sa til ham: Profetene spår med en munn godt for kongen; la nu også dine ord stemme overens med deres og spå godt!
13 Mika svarte: Så sant Herren lever: Hvad min Gud sier, det vil jeg tale.
14 Da han nu kom til kongen, sa kongen til ham: Mika! Skal vi dra i krig til Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? Han svarte: Dra op! Så skal I ha lykke med eder, og de skal gis i eders hånd.
15 Men kongen sa til ham: Hvor mange ganger skal jeg besverge dig at du ikke skal tale annet til mig enn sannhet i Herrens navn?
16 Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene likesom en fårehjord som ikke har hyrde; og Herren sa: Disse har ingen herre; la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!
17 Da sa Israels konge til Josafat: Var det ikke det jeg sa til dig: Han spår ikke godt om mig, men bare ondt?
18 Men Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå på hans høire og venstre side.
19 Og Herren sa: Hvem vil overtale Akab, Israels konge, til å dra op til Ramot i Gilead, så han faller der? og den ene sa så og den annen så.
20 Da gikk ånden[a] frem og stilte sig for Herrens åsyn og sa: Jeg skal overtale ham. Og Herren spurte ham: Hvorledes?
21 Han svarte: Jeg vil gå avsted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal overtale ham, og det skal også lykkes dig; gå avsted og gjør så!
22 Se, nu har Herren lagt en løgnens ånd i disse dine profeters munn, men Herren har varslet ulykke for dig.
23 Det er altså nødvendig at avbilledene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse.
24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et billede av den sanne, men inn i selve himmelen, for nu å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld,
25 og heller ikke forat han flere ganger skulde ofre sig selv, således som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod;
26 ellers måtte han jo ha lidt flere ganger fra verden blev grunnlagt; men nu er han åpenbaret en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.
27 Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom,
28 således skal og Kristus, efter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare sig, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.