Old/New Testament
25 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
2 Hos ham er herskermakt og redsel; han skaper fred i sine høie himler.
3 Er det tall på hans skarer? Og hvem overstråles ikke av hans lys?
4 Hvorledes skulde da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?
5 Selv månen skinner ikke klart, og stjernene er ikke rene i hans øine,
6 hvor meget mindre da mennesket, den makk, menneskebarnet, det kryp som det er.
26 Da tok Job til orde og sa:
2 Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm!
3 Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!
4 Hvem har du fremført dine ord for, og hvis ånd har talt gjennem dig?
5 Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem.
6 Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke.
7 Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet.
8 Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem.
9 Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.
10 En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket.
11 Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.
12 Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.
13 Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.
14 Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?
27 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg
3 - for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :
4 Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
5 Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.
6 Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.
7 La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
8 For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
9 Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
10 Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?
11 Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.
12 I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?
13 Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:
14 Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.
15 De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
16 Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,
17 så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
18 Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.
19 Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det[a] er der ikke.
20 Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.
21 Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.
22 Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.
23 Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.
12 På denne tid la kong Herodes hånd på nogen av menigheten og mishandlet dem.
2 Jakob, Johannes' bror, avlivet han med sverd,
3 og da han så at det var jødene til behag, grep han dessuten også Peter - det var de usyrede brøds dager -
4 og da han hadde grepet ham, kastet han ham i fengsel, og overlot til fire vaktskifter av stridsmenn, hvert på fire mann, å passe på ham, da han efter påsken vilde føre ham frem for folket.
5 Så holdt de da vakt over Peter i fengslet; men det blev gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten.
6 Da nu Herodes skulde til å føre ham frem, sov Peter den natt mellem to stridsmenn, bundet med to lenker, og vaktmenn utenfor døren passet på fengslet.
7 Og se, en Herrens engel stod der, og et lys skinte i fangerummet, og han støtte Peter i siden og vekket ham op og sa: Skynd dig og stå op! Og lenkene falt av hans hender.
8 Og engelen sa til ham: Bind op om dig og knyt dine sko på dig! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast din kappe om dig, og følg mig!
9 Han gikk da ut og fulgte ham, og han forstod ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, han trodde han så et syn.
10 De gikk da gjennem den første vakt og den annen, og kom til den jernport som førte ut til byen; den åpnet sig for dem av sig selv, og de trådte ut og gikk en gate frem, og straks skiltes engelen fra ham.
11 Da kom Peter til sig selv og sa: Nu vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd mig ut av Herodes' hånd og av alt det som jødefolket hadde ventet på.
12 Da han nu hadde sanset sig, gikk han bort til det hus som eides av Maria, mor til Johannes som kaltes med tilnavn Markus; der var mange samlet og holdt bønn.
13 Og da han banket på porten, kom det en tjenestepike ved navn Rode ut for å høre efter,
14 og da hun kjente Peters røst, blev hun så glad at hun ikke åpnet porten, men løp inn og fortalte at Peter stod utenfor
15 De sa til henne: Du er fra sans og samling. Men hun forsikret at det var således. Da sa de: Det er hans engel.
16 Men Peter blev ved å banke på, de lukket da op og så ham, og de blev forferdet.
17 Han vinket da til dem med hånden at de skulde tie stille, og han fortalte dem hvorledes Herren hadde ført ham ut av fengslet, og sa: Fortell dette til Jakob og brødrene! Så gikk han bort og drog til et annet sted.
18 Da det nu blev dag, var det ikke lite opstyr blandt stridsmennene; de undret sig over hvad det vel var blitt av Peter.
19 Herodes lot lete efter ham, men fant ham ikke; han tok da vaktmennene i forhør og bød at de skulde føres bort; og han drog ned fra Judea til Cesarea og opholdt sig der.
20 Han var meget forbitret på tyrierne og sidonierne; men de enedes om å trede frem for ham, og efterat de hadde fått Blastus, kongens kammerherre, på sin side, bad de om fred, fordi deres land hadde sin næring fra kongens.
21 På en fastsatt dag klædde da Herodes sig i kongelig skrud og satte sig på sin trone og holdt en tale til dem,
22 og folket ropte til ham: Dette er Guds røst, og ikke et menneskes.
23 Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke gav Gud æren, og han blev fortært av ormer og opgav ånden.
24 Men Guds ord hadde fremgang og utbredte sig.
25 Og Barnabas og Saulus vendte tilbake fra Jerusalem efterat de hadde fullført sin tjeneste, og de tok med sig derfra Johannes som kaltes med tilnavn Markus.