M’Cheyne Bible Reading Plan

Jesus rir inn i Jerusalem på et esel

21 Jesus og disiplene nærmet seg Jerusalem og var kommet utenfor byen Betfage ved Oljeberget. Han sendte to av disiplene i forveien ² og sa: ”Gå inn i byen dere kommer til. Der skal dere få øye på et esel som står bundet med et føll ved siden av seg. Løs dem og ta dem med hit. ³ Dersom noen spør hva dere holder på med, skal dere bare si: ’Herren har bruk for dem’. Da vil straks den som spør, gi dere lov til å ta dyrene med.”

⁴ Gjennom dette ble det som Gud har forutsagt i profeten Sakarja, til virkelighet:

⁶ De to disiplene gjorde som Jesus hadde anvist dem. ⁷ De tok eselet og føllet med til ham, la kappene sine på eslene, og Jesus satte seg på det ene og red av sted mot byen. ⁸ Mange i folkemassen bredde kappene sine ut som en matte foran ham. Andre skar kvister fra trærne og strødde på veien.^{[c] 9} Alt folket, både de som gikk foran Jesus, og de som fulgte etter, ropte:

¹⁰ I hele Jerusalem ble det stort oppstyr da han red inn, og folket spurte: ”Hvem er han?”

¹¹ Folkemassen svarte: ”Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.”

Jesus renser templet

¹² Senere gikk Jesus inn på tempelplassen og drev ut kjøpmennene og kundene deres. Han veltet bordene til dem som vekslet penger og rev ned hyllene til dem som solgte duer.^{[g] 13} Han sa til dem:

”Gud har sagt i Skriften^[h]: ’Mitt hus skal være et sted der menneskene kan be.’ Men dere har latt det bli ’et oppholdssted for tyver og kjeltringer’.”^[i]

¹⁴ Nå kom det mange blinde og lamme bort til ham på tempelplassen, og han helbredet dem. ¹⁵ Da øversteprestene og de skriftlærde^[j] så alle de merkelige miraklene, og til og med hørte at små barn ropte til Jesus: ”Vi hyller deg, du som skal arve kong Davids trone”^[k], ble de opprørt og spurte ham: ”Hører du ikke hva barna roper?”

¹⁶ ”Jo”, svarte Jesus. ”Men leser dere ikke Skriften? Der står det:

¹⁷ Da dro han fra dem og gikk ut av byen mot Betania, der han stanset over for natten.

Jesus forklarer at disiplene kan be om hva som helst

¹⁸ Neste morgen var Jesus på vei tilbake til Jerusalem, og han ble sulten. ¹⁹ Han fikk øye på et fikentre ved veien og gikk bort for å se om det var det fiken på det. Men det var bare løv uten frukt.^[m] Da sa han til treet: ”Du skal aldri mer bære frukt!” Straks visnet fikentreet.

²⁰ Disiplene ble sjokkert og spurte: ”Hvordan kan det ha seg at fikentreet visnet så brått?”

²¹ Da sa Jesus til dem: ”Jeg forsikrer, om dere virkelig tror og ikke tviler, da kan dere også gjøre som jeg med dette fikentreet, ja, mer enn som så. Dere kan til og med si til dette fjellet: ’Opp med deg og kast deg selv i havet’, og det kommer til å gjøre det. ²² Dere kan få hva som helst dere ber om i bønnene deres dersom dere bare tror.”

De religiøse lederne stiller spørsmål ved Jesu oppdrag

²³ Da Jesus hadde kommet til tempelplassen og holdt på å undervise der, kom øversteprestene og lederne i folket fram til ham. De forlangte å få vite med hvilken rett han foretok seg alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham oppdraget.

²⁴ ”Det skal jeg straks si dere”, sa Jesus, ”dersom dere først svarer på et annet spørsmål. ²⁵ Da døperen Johannes døpte, var det på Guds befaling eller ikke?”

De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Om vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre oss hvorfor vi ikke trodde på ham. ²⁶ Men om vi påstår at Gud ikke hadde sendt Johannes, da kommer vi til å få problemer med folket. Alle sier at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.” ²⁷ Til slutt svarte de unnvikende: ”Vi vet ikke.”

Da sa Jesus til dem: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”

Bildet om de to sønnene

²⁸ ”Hva sier dere om dette?” fortsatte Jesus. ”En mann hadde to sønner. En dag sa han til den ene: ’I dag kan du gå ut og arbeide i vingården.’ ²⁹ ’Det vil jeg ikke’, svarte sønnen. Etter en stund forandret han mening og gikk likevel. ³⁰ Litt etter sa faren til den andre: ’Gå ut, du også’, og han svarte: ’Ja, visst, far, det skal jeg gjøre.’ Men han gikk aldri. ³¹ Hvilken av disse to var lydige mot faren sin?”

De svarte: ”Den første naturligvis.”

Da forklarte Jesus hva han mente med det han sa: ”Jeg forsikrer dere at tollere^[n] og prostituerte skal få tilhøre Guds eget folk,^[o] men ikke dere. ³² Døperen Johannes kom og viste dere hvordan dere skal leve etter Guds vilje, men dere trodde ikke på ham. Tollerne og de prostituerte derimot gjorde som han sa. Men til tross for at dere så dette, angret dere ikke og begynte å tro på budskapet hans.”

Fortellingen om mannen som forpaktet bort vingården sin

³³ ”Jeg skal fortelle et annet bilde for dere”, sa Jesus. ”En jordeier plantet en vingård. Han bygget en mur rundt den og gravde en fordypning i bakken der de kunne presse saften av druene. Han bygget også et vakttårn. Så forpaktet han bort vingården til noen dyrket druer mens han selv reiste langt bort.

³⁴ Da det ble tid til å høste avlingen, sendte han noen tjenere til de som produserte vinen for å hente den delen av avlingen som var hans. ³⁵ Men de overfalt tjenerne. De mishandlet en, drepte en annen og steinet en tredje.

³⁶ Da sendte jordeieren andre tjenere, men det samme skjedde med dem. ³⁷ Til slutt sendte eieren sin egen sønn. Han tenkte: ’Sønnen min vil de vel i det minste ha respekt for.’

³⁸ Men da de som leide vingården fikk se sønnen, sa de til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’ ³⁹ De fanget sønnen, slepte han ut av vingården og drepte ham.”

⁴⁰ ”Hva tror dere eieren gjør med disse svindlerne når han kommer tilbake?” spurte Jesus.

⁴¹ Øversteprestene og lederne i folket svarte: ”Han kommer helt sikkert til å drepe dem, og etterpå forpakter han bort vingården til andre som holder avtalen og gir ham sin del av avlingen som betaling når høsttiden kommer.”

⁴² Da sa Jesus til dem: ”Har dere aldri lest det som står i Skriften^[p]:

⁴³ Det jeg mener å si med dette er at de privilegier dere har som Guds folk, skal bli tatt fra dere og gitt til alle som følger Guds vilje.^{[r] 44} Den som snubler mot denne steinen, blir skadet, men den som steinen faller på, blir fullstendig pulverisert.^[s]”

⁴⁵ Da øversteprestene og fariseerne^[t] hørte det Jesus fortalte, forsto dem at det var de selv han snakket om. ⁴⁶ Derfor ville de straks arrestere ham, men de var redde for folket, som mente at Jesus var en profet som bar fram Guds budskap.

Paulus fortsetter reisen mot Jerusalem

21 Etter at vi skilte lag med lederne for menigheten i Efesos, seilte vi rett ned til øya Kos. Neste dag nådde vi øya Rhodos og fortsatte derfra til byen Patara. ² Der fant vi et skip som skulle til Fønikia i provinsen Syria, og vi gikk ombord og seilte av sted. ³ Etter en tid fikk vi Kypros i sikte og passerte sør for øya med kurs mot Syria. Vi kom til byen Tyrus, for der skulle skipet losse lasten. ⁴ Mens dette sto på, gikk vi i land og fant fram til disiplene og stanset hos dem en uke. De ble ledet av Guds Ånd til å advare Paulus mot å fortsette til Jerusalem. ⁵ Da uken hadde gått, vendte vi på tross av advarslene tilbake til skipet. Alle de troende, også kvinner og barn, fulgte med oss ut av byen og ned til stranden. Der ba vi sammen og tok avskjed med hverandre. ⁶ Vi gikk om bord, og de andre vendte hjem til sitt.

⁷ Nesten uten opphold kom vi til Ptolemais. Der hilst vi også på de troende, men stanset bare en dag. ⁸ Så fortsatte vi til Cæsarea, der vi bodde hos Filip. Han var stadig opptatt med å spre det glade budskapet om Jesus. Filip var en av de første sju medarbeiderne til disiplene. ⁹ Han hadde fire ugifte døtre, som alle hadde fått evner av Gud til å tale profetisk.

^10-11 Under besøket som varte i flere dager, kom en mann fra Judea for å treffe oss. Han het Agabus. Også han hadde fått evner av Gud til å tale profetisk. Han tok beltet til Paulus og bandt sine egne føtter og hender med det og sa: ”Guds Hellige Ånd sier: ’På denne måten skal eieren av dette belte bli bundet av jødene i Jerusalem og bli utlevert til romerne.’ ” ¹² Vi som hørte dette, både reisekameratene og de troende på stedet, forsøkte på alle måter å overtale Paulus til ikke å fortsette til Jerusalem.

¹³ Men han sa: ”Hvorfor gråter dere og gjør det vanskelig for meg? Jeg er beredt, ikke bare til å bli fengslet i Jerusalem, men også å dø for Herren Jesu skyld.” ¹⁴ Vi forsto da at han ikke hadde noen planer om å bøye av. Vi roet oss og sa: ”La det bli som Herren vil.”

¹⁵ Etter disse dagene hos Filip gjorde vi oss klare og fortsatte mot Jerusalem. ¹⁶ Noen av disiplene i Cæsarea fulgte med oss et stykke og viste oss veien til Mnason sitt hus der vi fikk bo. Mnason kom fra Kypros, og var en av de første som begynte å tro på Jesus.

Paulus kommer fram til Jerusalem

¹⁷ Da vi kom fram til Jerusalem, ble vi hilst hjertelig velkommen av de troende. ¹⁸ Dagen etter at vi hadde kommet, tok Paulus oss med hjem til Jakob^[a]. Der samlet også de andre lederne i menighetene seg. ¹⁹ Etter at vi hadde hilst, fortalte Paulus smått og stort om arbeidet sitt og om hvordan Gud hadde brukt ham for å nå ut til andre folk.

²⁰ Da lederne i menighetene hørte dette, hyllet de Gud. Men etter en stund sa de: ”Du vet, kjære bror, at mange tusen jøder har kommet til tro her, og de er alle nøye med å følge Moseloven^[b]. ²¹ Nå har et rykte blitt spredd i Jerusalem om at du lærer de jødene som bor blant andre folk, at de ikke behøver å følge Moseloven. Du skal også ha sagt at de ikke behøver å omskjære sine sønner eller å følge våre jødiske tradisjoner. ²² Noe må derfor bli gjort, for de kommer sikkert til å få greie på at du er her.

²³ Vårt forslag går ut på dette: Her er det fire menn som har gitt et løfte til Gud.^{[c] 24} Ta dem med til templet og gå sammen med dem og foreta seremonien for renselse. Betal etterpå utgiftene slik at de også kan klippe håret, slik det er påbudt i loven. Da forstår alle at ryktene om deg er falske, og at du selv følger Moseloven.

²⁵ Når det gjelder troende fra andre folk, står vi fast ved vår beslutning. Det eneste vi krever av dem er det vi skrev om i vårt brev: At de ikke skal spise mat som blir ofret til avguder, at de ikke skal spise kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blod i seg, og at de skal avholde seg fra seksuell løssluppenhet.^[d]”

Paulus blir arrestert i templet

^26-27 Paulus syntes forslaget hørtes bra ut, og neste dag tok han mennene med seg og foretok seremonien for renselse sammen med dem. Senere gikk han til templet og meldte offentlig fra om at renselsestiden skulle være slutt om sju dager og at et offer da ville bli båret fram for hver og en av de fire mennene.

Like før de sju dagene var slutt, fikk noen jøder fra provinsen Asia^[e] øye på Paulus i templet og hisset opp folket mot ham. De grep tak i ham og ²⁸ skrek: ”Israelitter^[f]! Hjelp oss! Her er den mannen som over alt i verden, og til alle i vårt folk, lærer stikk i strid med Moseloven^[g] og templet. Nå har han til og med tatt med noen som ikke er jøder, inn i templet og gjort dette hellige stedet uverdig^[h].” ²⁹ Mannen hadde tidligere på dagen sett Paulus nede i byen sammen med Trofimus fra Efesos, og de trodde derfor at Paulus hadde tatt ham med seg til templet.

³⁰ Det drøyde ikke lenge før hele byen var i opprør og kom løpende. De slepte Paulus ut av templet, og portene ble straks stengt bak ham. ³¹ Folket tenkte å drepe ham, men kommandanten ved den romerske garnisonen fikk vite at hele Jerusalem var i opprør. ³² Derfor rykket han raskt ut med soldatene og offiserene sine. Da folkemassen fikk se soldatene, sluttet de å mishandle Paulus. ³³ Kommandanten gikk straks fram og arresterte Paulus og ga befaling om at han skulle bli bundet med doble kjettinger. Han spurte folkemassen hvem Paulus var og hva han hadde gjort. ³⁴ Blant folket skrek noen det ene, mens andre sa noe helt annet. Kommandanten kunne ikke i forvirringen få klarhet i hva de mente. Han ga derfor befaling om at Paulus skulle bli tatt med til den romerske festningsborgen. ^35-36 Folket fulgte etter helt fram og ropte: ”Drep ham, drep ham!” Da de kom fram til trappen, ble folkemassen så voldsom at soldatene måtte løfte Paulus opp på skuldrene for å beskytte ham.

Paulus sin forsvarstale for folket

³⁷ I det Paulus skulle bli ført inn i festningsborgen, sa han til kommandanten: ”Får jeg si noen ord til deg?”

”Kan du gresk?” undret kommandanten forbauset. ³⁸ ”Er ikke du den egypteren som satte i gang et opprør for noen år siden og tok med seg 4 000 bevæpnete rebeller ut i ørkenen?”

³⁹ ”Nei”, svarte Paulus, ”jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en stor og viktig by. Jeg ber derfor om at du lar meg tale til folket.”

⁴⁰ Kommandanten ga ham da sin fullmakt, og Paulus gjorde tegn til folket fra toppen trappen at han hadde noe å si. Da alle hadde roet seg, begynte han å tale til dem på arameisk^[i].