M’Cheyne Bible Reading Plan

Døperen Johannes blir drept

14 Etter en tid fikk kong Herodes^[a] høre alt det folk fortalte om Jesus. ² Han sa da til tjenerne sine: ”Det må være døperen Johannes som har stått opp fra de døde. Det er derfor han kan gjøre slike mirakler.”

³ Herodes hadde nemlig under press fra kona si, Herodias, arrestert Johannes og latt ham binde og kaste i fengsel. Herodias hadde først vært gift med Filip, som var bror til kongen. ⁴ Johannes hadde sagt rett ut til Herodes: ”Det er ikke tillatt for deg å leve sammen med henne.” ⁵ Helst hadde Herodes ønsket å drepe Johannes, men han var redd for folket, som mente at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.

⁶ Men da Herodes feiret sin fødselsdag, danset datteren til Herodias for gjestene. Og Herodes ble helt fortryllet over dansen hennes. ⁷ Han sverget på at han ville gi henne hva hun enn ba om. ⁸ Moren fikk henne til å si: ”Jeg vil ha hodet til døperen Johannes på et fat.” ⁹ Kongen ble svært sjokkert, men på grunn av det løfte han hadde gitt, og etter som han ikke ville ta tilbake det han hadde sagt i påhør av gjestene, ga han befaling om at hun skulle få kravet oppfylt. ¹⁰ Derfor ble Johannes halshugget i fengslet. ¹¹ De la hodet hans på et fat og ga det til jenta, som i sin tur bar det til moren sin.

¹² Etterpå kom disiplene til Johannes og hentet kroppen og begravde den. Senere gikk de til Jesus og fortalte det som hadde skjedd.

Jesus gir mat til mer enn 5 000 personer

¹³ Da Jesus fikk høre det som hadde skjedd, drog han med båt til en avsides plass for å være for seg selv. Folket i byene fikk imidlertid greie på det og fulgte etter til fots langs sjøen.

¹⁴ Da Jesus steg ut av båten og fikk se alt folket som hadde samlet seg, følte han sympati med dem, og han helbredet de som var syke.

¹⁵ På kvelden kom disiplene bort til ham og sa: ”Det er allerede seint, og det finnes ikke noe å spise her i ødemarken. Send folket av sted for at de kan gå til byene i nærheten og kjøpe mat.”

¹⁶ Men Jesus svarte: ”Det trenger de ikke. Dere kan selv gi dem mat!”

¹⁷ ”Skal vi?”, utbrøt de. ”Vi har jo bare fem brød og to fisker!”

¹⁸ ”Gi det dere har til meg”, sa han.

¹⁹ Så ba han folket å slå seg ned i gresset. Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og takket Gud. Han brøt brødene i biter og ga dem til disiplene, som delte ut til folket. ²⁰ Alle spiste og ble mette, og da de samlet sammen det som var igjen, ble det tolv fulle kurver. ²¹ Det var omkring 5 000 menn som hadde spist, i tillegg til kvinner og barn.

Jesus går på vannet

²² Straks etter dette ba Jesus disiplene om å sette seg i båten og reise i forveien over til andre siden av sjøen. Selv stanset han igjen for å se at folket kom seg på hjemvei. ²³ Da han hadde gjort det, gikk han opp på fjellet for å be. Der var han alene til det ble kveld.

²⁴ I mens hadde disiplene kommet i vanskeligheter langt ute på sjøen. Det blåste opp, og de hadde store problemer med å ta seg over til den andre siden etter som det var motvind. ²⁵ Straks før det begynte å lysne, kom Jesus gående til dem på vannet. ²⁶ Da disiplene fikk se ham gå på sjøen, ble de livredde. De trodde det var et spøkelse, og skrek av redsel.

²⁷ Men Jesus snakket straks til dem og sa: ”Ro dere ned, det er jeg. Vær ikke redde.”

²⁸ Da ropte Peter: ”Herre, om det virkelig er deg, da kan du vel si at jeg får komme til deg på vannet.”

²⁹ ”Javisst”, sa Jesus. ”Kom!”

Peter klatret over båtripen og begynte gå på vannet mot Jesus. ³⁰ Da han stirret mot de høye bølgene, ble han lammet av redsel og begynte å synke. ”Redd meg, Herre!” skrek han. ³¹ Og straks rakte Jesus ut hånden og grep tak i ham.

”Er troen din så liten?” sa Jesus. ”Hvorfor tvilte du?” ³² Etterpå steg de i båten, og i samme øyeblikk la vinden seg. ³³ De som var i båten, falt ned for Jesus og sa: ”Du må være Guds sønn!”

Jesus helbreder alle som rører ved ham

³⁴ Da Jesus og disiplene hadde reist over sjøen, gikk de i land ved Gennesaret. ³⁵ Der ble Jesus straks kjent igjen av folket på stedet. De sendte bud til hele distriktet for å spre nyheten om hans ankomst. Snart kom folk dit med alle sine syke. ³⁶ De ba om at de i det minste måtte få røre ved dusken på kappen hans. Og alle som gjorde det, ble friske!

Paulus og Barnabas i Ikonium

14 I byen Ikonium skjedde det samme. Paulus og Barnabas gikk til synagogen^[a] og talte til folket med slik kraft at mange, både jøder og de som ikke var jøder, kom til tro. ² Men de jødene som ikke ville tro, hisset opp innbyggerne i byen som ikke var jøder ved å snakke dårlig om Paulus og Barnabas. ³ Til tross for det stanset de en lenger tid og talte åpent og uten frykt om Herren Jesus, etter som de stolte på at han ville beskytte dem. Herren Jesus ga dem kraft til å gjøre mirakler og tegn som et bevis på at budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse var sant. ⁴ Folket i byen delte seg i to grupper: Noen holdt med de religiøse lederne, andre holdt med utsendingene.

^5-6 Etter en tid fikk Paulus og Barnabas greie på at jødene sammen med sine ledere, også de som ikke var jøder, hadde blitt enige om å mishandle og steine Paulus og Barnabas. De flyktet derfor til byene Lystra og Derbe i provinsen Lykaonia. Der dro de omkring i hele området ⁷ og fortalte de glade nyhetene om Jesus.

Paulus og Barnabas i Lystra og Derbe

⁸ Mens Paulus og Barnabas var i Lystra, møtte de en mann som hadde vært handikappet fra fødselen av, og som aldri hadde kunne gå. ⁹ Mannen satt og lyttet da Paulus talte, og da Paulus så på ha, forsto han at mannen hadde begynt å tro, og at han kunne bli helbredet. ¹⁰ Derfor ropte Paulus til ham: ”Reis deg opp og stå på beina dine!” Straks hoppet mannen opp og begynte å gå.

¹¹ Da folket så det Paulus hadde gjort, ropte de høyt på sitt eget språk: ”Gudene har blitt mennesker og kommet ned til oss!” ¹² De trodde at Barnabas var den greske guden Zevs, og at Paulus var Hermes, etter som det var han som førte ordet. ¹³ Presten i zevstemplet, som lå i utkanten av byen, kom med okser og blomsterkranser, som han og folket ville ofre til utsendingene foran byens port.

¹⁴ Men da det gikk opp for Barnabas og Paulus hva som var i ferd med å skje, rev de i stykker kappene sine og rutsjet rett inn i folkemassen og ropte: ¹⁵ ”Kjære venner, hva er det dere finner på? Vi er vanlige mennesker akkurat som dere! Vi har kommet til dere for å fortelle de glade nyhetene at dere ikke lenger trenger å vende dere til disse hjelpeløse gudene. I stedet kan dere nå tilbe den Gud som lever, han som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som finnes i tilværelsen.^{[b] 16} Fram til nå har Gud latt folkene fortsette å be til forskjellige guder. ¹⁷ Likevel har Gud gjennom alt det gode han gjør, jevnt og trutt gitt sine bevis på at han er til. Det er han som har gitt dere regn og gode avlinger, slik at dere har fått mat og kunne glede dere.” ¹⁸ Ved å markere dette klarte Paulus og Barnabas i siste sekund å hindre folket fra å ofre til dem.

¹⁹ Litt seinere kom noen jøder fra Antiokia og Ikonium og klarte å vende folket mot Paulus og Barnabas. Folket steinet Paulus, slik at de trodde han var død. De slepte ham ut av byen. ²⁰ Men da disiplene samlet seg rundt ham, reiste han seg opp og gikk på nytt inn i byen. Neste dag gikk han videre til byen Derbe sammen med Barnabas.

Paulus og Barnabas vender tilbake til Antiokia i Syria

²¹ Også i Derbe fortalte Paulus og Barnabas de glade nyhetene om Jesus, og mange mennesker begynte å tro. Senere vendte de tilbake til byene Lystra, Ikonium og Antiokia. ²² Der styrket de disiplene. De oppmuntret dem til å holde fast ved troen til tross for alle forfølgelsene, og sa: ”Vi som er Guds folk, får oppleve mange vanskeligheter, men en dag skal vi være med ham i hans nye verden.” ²³ Paulus og Barnabas så seg ut ledere for menigheten på hvert sted. De fastet og ba til Herren Jesus at han skulle beskytte dem som nylig hadde begynt å tro på ham.

²⁴ Så reiste Paulus og Barnabas tilbake gjennom provinsene Pisidia og Pamfylia. ²⁵ De kom til byen Perge på reisen. Der talte de til folket om Jesus. Etter det fortsatte de til havnebyen Attalia. ²⁶ De tok en båt over til Antiokia i Syria. Det var i denne byen menigheten hadde overlatt Paulus og Barnabas til Gud og hans beskyttelse. Senere hadde de sendt de to av sted på det oppdraget som nå var avsluttet. ²⁷ Da de hadde kommet, kalte de sammen hele menigheten og fortalte alt Gud hadde satt dem i stand til å utrette, og hvordan han også hadde gitt andre enn jødene sjansen til å tro. ²⁸ De stanset en ganske lang tid hos de troende i Antiokia.