M’Cheyne Bible Reading Plan
15 Nogen tid efter la Absalom sig til vogn og hester og femti mann som løp foran ham.
2 Og Absalom pleide å stå tidlig op og stille sig ved siden av veien til porten; og så ofte det kom en mann som hadde en sak han vilde føre frem for kongen og få dom i, kalte Absalom på ham og spurte: Hvilken by er du fra? Når han så svarte: Din tjener er fra den og den av Israels stammer,
3 sa Absalom til ham: Din sak er god og rett; men hos kongen er det ingen som hører på dig.
4 Så sa Absalom: Bare de vilde sette mig til dommer i landet! Da skulde hver mann som hadde en trette eller sak, komme til mig, og jeg skulde hjelpe ham til sin rett.
5 Og når nogen gikk frem og vilde bøie sig for ham, rakte han ut sin hånd og tok fatt i ham og kysset ham.
6 Således gjorde Absalom med hele Israel når de kom til kongen for å få dom, og Absalom stjal Israels menns hjerte.
7 Da det nu var gått fire år, sa Absalom til kongen: La mig få dra til Hebron og innfri det løfte jeg har gjort Herren!
8 For din tjener gjorde et løfte dengang jeg bodde i Gesur i Syria, og sa: Fører Herren mig tilbake igjen til Jerusalem, så vil jeg ofre til Herren.
9 Kongen svarte: Gå i fred! Så gjorde han sig rede og drog til Hebron.
10 Og Absalom sendte speidere omkring i alle Israels stammer og sa: Når I hører basunen lyde, så skal I si: Absalom er blitt konge i Hebron.
11 Sammen med Absalom gikk to hundre menn fra Jerusalem, som var innbudt, og som gikk med i all troskyldighet og ikke visste av nogen ting.
12 Og mens Absalom bar frem offerne, hentet han gilonitten Akitofel, Davids rådgiver, fra hans by Gilo. Og sammensvergelsen blev sterk, og det samlet sig flere og flere folk hos Absalom.
13 Så kom det nogen med bud til David og sa: Hver manns hjerte i Israel henger ved Absalom.
14 Da sa David til alle sine menn som var hos ham i Jerusalem: Kom, la oss flykte! Ellers kan vi ikke berge oss for Absalom. Skynd eder avsted, så ikke han skal skynde sig og nå oss og føre ulykke over oss og slå byen med sverdets egg.
15 Kongens tjenere svarte: Alt hvad du vil, herre konge, er dine tjenere rede til å gjøre.
16 Så tok kongen ut, og hele hans hus fulgte ham; bare ti medhustruer lot kongen bli tilbake for å ta vare på huset.
17 Så tok da kongen ut, og alt folket fulgte ham, og de stanset ved det siste hus.
18 Og alle hans menn og hele livvakten drog frem ved siden av ham, og alle gittittene, seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat, drog frem foran kongen.
19 Da sa kongen til gittitten Ittai: Hvorfor går du og med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en fremmed og tilmed bortført fra ditt hjemsted.
20 Igår kom du, og idag skulde jeg la dig vanke om med oss, jeg som ikke vet hvor min vei kan falle. Vend tilbake og før dine brødre tilbake med dig, og Guds miskunnhet og trofasthet være med eder!
21 Men Ittai svarte kongen og sa: Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller til liv, der og intet annet sted vil din tjener være.
22 Da sa David til Ittai: Vel, så dra med oss! Så drog gittitten Ittai frem med alle sine menn og alle de barn han hadde med sig.
23 Og hele landet gråt høit, da alt folket drog frem, og kongen gikk over bekken Kidron, og alt folket gikk og over og tok veien bortimot ørkenen.
24 Da kom også Sadok med alle levittene; de bar Guds pakts-ark, og de satte Guds ark ned, og på samme tid gikk Abjatar op[a], inntil alt folket hadde draget ut av byen.
25 Da sa kongen til Sadok: Før Guds ark tilbake til byen! Finner jeg nåde for Herrens øine, så fører han mig tilbake og lar mig se den og dens bolig;
26 men dersom han sier således: Jeg har ikke velbehag i dig - så er jeg her; han får gjøre med mig som han synes!
27 Og kongen sa til presten Sadok: Forstår du mig? Vend tilbake til byen i fred, og din sønn Akima'as og Abjatars sønn Jonatan - begge eders sønner - skal være med eder!
28 Husk på at jeg vil dryge på moene i ørkenen inntil det kommer et ord fra eder med budskap til mig.
29 Så førte Sadok og Abjatar Guds ark tilbake til Jerusalem, og de blev der.
30 Men David gikk gråtende opefter Oljeberget med tilhyllet hode og barfotet, og alt folket som var med ham, hadde og tilhyllet sine hoder og gikk gråtende opover.
31 Da David fikk bud om at Akitofel var blandt de sammensvorne hos Absalom, sa han: Gjør Akitofels råd til dårskap, Herre!
32 Da nu David kom til toppen, hvor han vilde tilbede Gud, fikk han se arkitten Husai som kom ham i møte med sønderrevet kjortel og jord på sitt hode.
33 David sa til ham: Dersom du drar videre med mig, vil du bare bli til byrde for mig;
34 men dersom du vender tilbake til byen og sier til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge! Jeg har før vært din fars tjener, men nu vil jeg være din tjener - så vil du gjøre Akitofels råd til intet for mig.
35 Der har du jo og prestene Sadok og Abjatar hos dig. Alt du får høre fra kongens hus, skal du melde prestene Sadok og Abjatar.
36 Begge deres sønner, Akima'as, Sadoks sønn, og Jonatan, Abjatars sønn, er der hos dem; med dem skal I sende mig bud om alt det I får høre.
37 Så kom da Husai, Davids venn, til byen, og på samme tid kom også Absalom til Jerusalem.
8 Vi kunngjør eder, brødre, den nåde som Gud har gitt i Makedonias menigheter,
2 at enda de var hårdt prøvet med trengsel, så har dog deres overvettes glede og deres dype fattigdom i overstrømmende fylde virket hos dem en rikdom på opriktig kjærlighet.
3 For efter evne gav de, det vidner jeg, ja over evne, av egen drift;
4 de bad oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige;
5 og de gav ikke bare således som vi håpet, men de gav sig selv først til Herren og til oss ved Guds vilje,
6 så vi bad Titus at likesom han før hadde begynt, således skulde han fullende hos eder også dette kjærlighetsverk.
7 Men likesom I er rike i alle måter, på tro og på tale og på kunnskap og på all iver og på kjærlighet som I har vakt hos oss, så bli nu og rike i dette kjærlighetsverk!
8 Dette sier jeg ikke som et bud, men ved andres iver vil jeg også prøve ektheten av eders kjærlighet.
9 For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld blev fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulde bli rike.
10 Og jeg sier min mening i denne sak; for dette er til gagn for eder, I som alt før, fra ifjor av, begynte ikke bare å virke, men og å ville.
11 Men fullfør nu også verket, forat fullførelsen må svare til viljens redebonhet, efter eders evne!
12 For er redebonheten forhånden, da er den velbehagelig efter det den har, og ikke efter det den ikke har.
13 For dette sier jeg, ikke forat andre skal ha lettelse og I trengsel,
14 men forat det skal være likelighet; i den nuværende tid kommer eders overflod deres trang til hjelp, forat også deres overflod må komme eders trang til hjelp, forat det må være likelighet,
15 som skrevet står: Den som sanket meget, hadde ikke overflod, og den som sanket lite, hadde ikke trang.
16 Men Gud være takk, som har inngitt den samme iver for eder i Titus' hjerte!
17 for han tok gjerne imot min tilskyndelse, ja, hans iver er så stor at han av egen drift drar ut til eder.
18 Og med ham sender vi og den bror som ved sin virksomhet for evangeliet har vunnet ros i alle menigheter,
19 Og ikke bare det, men som også er valgt av menighetene til å reise sammen med oss med denne kjærlighetsgave som kommer i stand ved vår tjeneste, for å fremme Herrens egen ære og vår redebonhet;
20 for derved undgår vi at nogen skal kunne laste oss for noget som vedkommer denne rike gave som kommer i stand ved vår tjeneste,
21 da vi legger vinn på det som er godt, ikke alene i Herrens, men og i menneskers øine.
22 Og med dem sender vi vår bror, som vi ofte på mange måter har funnet ivrig, men nu meget ivrigere på grunn av den store tillit han har til eder.
23 Hvad enten det da gjelder Titus, så er han min medbroder og medarbeider hos eder, eller det gjelder våre brødre, så er de menighetsutsendinger, Kristi ære.
24 Så vis dem altså sannheten av eders kjærlighet og av den ros vi har gitt eder, for menighetenes åsyn!
22 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
2 Og du menneskesønn! Vil du dømme, vil du dømme blodstaden? Forehold den alle dens vederstyggeligheter!
3 Og du skal si: Så sier Herren, Israels Gud: Du by som har utøst dine innbyggeres blod, forat din tid skal komme, du som har gjort dig motbydelige avguder og således er blitt uren!
4 Ved det blod som du har utøst, er du blitt skyldig, og ved de motbydelige avguder som du har gjort, er du blitt uren, og du har fått dine dager til å nærme sig og har nådd dine år; derfor gjør jeg dig til hån for folkene og til spott for alle landene.
5 De land som er nær, og de som er langt borte fra dig, skal spotte dig, du med ditt utskjemte navn og din store forvirring!
6 Se, Israels fyrster i dig brukte alle sin arm til å utøse blod.
7 Far og mor blev ringeaktet hos dig; mot den fremmede blev det brukt vold hos dig; den farløse og enken blev undertrykt hos dig.
8 Mine helligdommer foraktet du, og mine sabbater vanhelliget du.
9 Baktalere stod frem hos dig for å utøse blod, og på dine fjell blev der ett [avgudsoffer][a]; skjenselsgjerninger skjedde hos dig.
10 Farens blusel blottedes hos dig; en kvinne som var uren i sin månedlige svakhet, krenkedes hos dig.
11 En bar sig vederstyggelig at mot sin næstes hustru, og en annen vanæret sin sønnekone i skammelig utukt, atter en annen krenket sin søster, sin fars datter, hos dig.
12 Gaver tok de hos dig for å utøse blod; rente og overmål tok du, og mot din næste gjorde du urett og vold, og mig glemte du, sier Herren, Israels Gud.
13 Men se, jeg har slått mine hender sammen over den urettferdige vinning du har samlet dig, og over det blod du har utøst i din midte.
14 Skal ditt hjerte holde stand eller dine hender ha sin styrke i de dager da jeg vil ha med dig å gjøre? Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det.
15 Jeg vil sprede dig iblandt folkene og strø dig omkring i landene, og jeg vil ta bort fra dig all din urenhet.
16 Du skal bli vanhelliget ved din egen skyld for folkenes øine, og du skal kjenne at jeg er Herren.
17 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
18 Menneskesønn! Israels hus er blitt mig til slagg; de er alle sammen som kobber og tinn og jern og bly i en ovn; sølvslagg er de blitt.
19 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Fordi I alle er blitt til slagg, se, derfor vil jeg samle eder sammen i Jerusalem.
20 Likesom en samler sølv og kobber og jern og bly og tinn i en ovn og blåser ild på det for å smelte det, således vil jeg samle eder i min vrede og min harme og legge eder i ovnen og smelte eder.
21 Ja, jeg vil samle eder og blåse på eder med min vredes ild, og I skal smeltes i den;
22 som sølv smeltes i en ovn, således skal I smeltes i den, og I skal kjenne at jeg, Herren, har utøst min harme over eder.
23 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
24 Menneskesønn! Si til det[b]: Du er et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.
25 De profeter det har i sin midte, er en flokk av sammensvorne; de er lik en brølende løve, som raner og røver; de fortærer menneskeliv, de tar gods og kostbarheter; de gjør mange til enker der.
26 Dets prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellem hellig og vanhellig gjør de ingen forskjell, og de lærer ikke å skjelne mellem urent og rent; for mine sabbater lukker de sine øine, og jeg blir vanhelliget midt iblandt dem.
27 De fyrster det har i sin midte, er lik ulver, som raner og røver; de utøser blod, de ødelegger menneskeliv for å samle urettferdig vinning.
28 Dets profeter stryker over med kalk for dem; de skuer tomhet og spår dem løgn og sier: Så sier Herren, Israels Gud - enda Herren ikke har talt.
29 Folket i landet gjør voldsverk og raner og røver, og den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett.
30 Jeg søkte blandt dem efter en mann som vilde mure op en mur og stille sig i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulde ødelegge det; men jeg fant ingen.
31 Så utøser jeg da min vrede over dem; ved min harmes ild gjør jeg ende på dem; deres gjerninger lar jeg komme over deres eget hode, sier Herren, Israels Gud.
69 Til sangmesteren; efter "Liljer"[a]; av David.
2 Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
3 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
4 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
6 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
7 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
8 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
9 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
10 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
11 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
12 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
13 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
14 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
15 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
16 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
17 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
18 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
19 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
20 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
21 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
22 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
23 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
24 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
25 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
26 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
27 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
28 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
29 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
30 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
31 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
32 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
33 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
34 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
35 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
36 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de[b] skal bo der og eie dem,
37 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.