M’Cheyne Bible Reading Plan
29 Filistrene samlet alle sine hærer i Afek; men Israel leiret sig ved kilden i Jisre'el.
2 Da nu filistrenes høvdinger drog frem med sine hundreder og tusener, drog også David og hans menn frem sammen med Akis; de var bakerst i hæren.
3 Da sa filistrenes høvdinger: Hvad skal disse hebreere her? Akis svarte: Det er jo David, en av Sauls, Israels konges, tjenere, som nu har vært hos mig et år eller mere, og jeg har ikke funnet noget ondt hos ham fra den dag han gikk over til mig, og til denne dag.
4 Men filistrenes høvdinger blev vrede på ham og sa til ham: Send mannen hjem og la ham vende tilbake til det sted som du har anvist ham! Han skal ikke dra med oss i striden; for da kunde han vende sig mot oss i slaget. Hvorledes skulde han vel kunne bedre gjenvinne sin herres yndest enn ved å komme til ham med disse menns hoder?
5 Er det ikke den samme David som de sang således om under dansen: Saul har slått sine tusener, men David sine titusener?
6 Da kalte Akis David til sig og sa til ham: Så sant Herren lever: Du er en ærlig mann, og jeg ser gjerne at du går ut og inn hos mig i leiren; for jeg har ikke funnet noget ondt hos dig fra den dag du kom til mig, og til denne dag. Men høvdingene synes ikke om dig.
7 Så vend nu tilbake og dra bort i fred, så du ikke gjør noget som filistrenes høvdinger ikke synes om!
8 Da sa David til Akis: Hvad har jeg gjort, og hvad ondt har du funnet hos din tjener fra den dag jeg kom i din tjeneste, like til denne dag, siden jeg ikke må dra med og stride mot min herre kongens fiender?
9 Akis svarte David: Jeg vet at du i mine øine er god som en Guds engel; men filistrenes høvdinger sier: Han skal ikke dra med oss i striden.
10 Så stå nu tidlig op imorgen, både du og din herres tjenere som er kommet hit med dig - gjør eder tidlig ferdige imorgen og dra bort så snart det blir lyst!
11 Så stod David tidlig op med sine menn og gav sig samme morgen på hjemveien til filistrenes land; men filistrene drog op til Jisre'el.
30 Da David og hans menn på den tredje dag kom til Siklag, hadde amalekittene overfalt sydlandet og Siklag, og de hadde inntatt Siklag og brent det op.
2 Og kvinnene og alle som var der, både små og store, hadde de tatt til fange; de hadde ikke drept nogen, men hadde ført dem bort og hadde draget sin vei,
3 og da David og hans menn kom til byen, fikk de se at den var brent op, og at deres hustruer og sønner og døtre var tatt til fange.
4 Da brast de i gråt, både David og de folk som var med ham, og de gråt til de ikke lenger var i stand til å gråte.
5 Også Davids to hustruer, Akinoam fra Jisre'el og Abiga'il, karmelitten Nabals hustru, var tatt til fange.
6 Og selv kom David i stor nød, for folket sa at de vilde stene ham; så harme og sorgfulle var de alle sammen for sine sønners og døtres skyld. Men David søkte styrke hos Herren sin Gud.
7 Og David sa til presten Abjatar, Akimeleks sønn: Kom hit til mig med livkjortelen! Da kom Abjatar til David med livkjortelen.
8 Og David spurte Herren: Skal jeg sette efter denne røverflokk? Kan jeg nå dem igjen? Herren svarte: Sett efter dem! Du skal nå dem igjen, og du skal frelse fangene!
9 Så drog David avsted med de seks hundre mann som fulgte ham, og de kom til Besor-bekken. Der blev en del av dem igjen;
10 David satte efter fienden med fire hundre mann, men to hundre mann blev igjen - de var for trette til å gå over Besor-bekken.
11 Så fant de en egyptisk mann som lå på marken, og de tok ham med sig til David. Og de gav ham mat, som han åt, og lot ham få vann å drikke,
12 og dessuten et stykke fikenkake og to rosinkaker, og da han hadde ett, vendte hans livsånd tilbake; for han hadde ikke smakt mat og ikke drukket vann i tre dager og tre netter.
13 Og David spurte ham: Hvem hører du til, og hvor er du fra? Han svarte: Jeg er en egyptisk gutt, tjener hos en amalekittisk mann; men min herre gikk fra mig her fordi jeg blev syk for tre dager siden.
14 Vi hadde gjort innfall i sydlandet hvor kreterne[a] bor, og i det land som hører Juda til, og i den del av sydlandet som hører Kalebs ætt til, og vi hadde brent op Siklag.
15 Da sa David til ham: Vil du føre mig ned til denne røverflokk? Han svarte: Tilsverg mig ved Gud at du ikke vil drepe mig og heller ikke overgi mig i min herres hånd, sa vil jeg føre dig ned til den røverflokk du taler om.
16 Derefter førte han ham ned, og der lå de spredt rundt omkring over hele marken og åt og drakk og holdt fest med alt det store bytte de hadde tatt fra filistrenes land og fra Juda land.
17 David hugg dem ned helt fra skumringen til næste dags aften, og ingen av dem slapp unda så nær som fire hundre unge menn som kastet sig på kamelene og flyktet.
18 Og David berget alt det som amalekittene hadde tatt; også sine to hustruer berget David.
19 Det manglet ikke nogen, hverken liten eller stor, hverken sønner eller døtre, heller ikke noget av byttet eller av det de hadde tatt med sig; alt sammen hadde David med sig tilbake.
20 Alt feet tok David og, både det små og det store; og driftekarene gikk foran buskapen og ropte: Dette er Davids bytte.
21 Da David kom til de to hundre mann som hadde vært for trette til å følge ham, og som han hadde latt bli tilbake ved Besor-bekken, gikk de ut imot David og de folk som var med ham; og David gikk frem til folkene og hilste på dem.
22 Da tok de til orde alle de onde og illesinnede menn blandt dem som hadde fulgt David, og sa: Siden de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noget av det bytte vi har berget; bare sin hustru og sine barn kan hver av dem ta med sig og gå hjem.
23 Men David sa: Således skal I ikke gjøre, mine brødre, med det som Herren har gitt oss; han har bevart oss og gitt denne røverflokk som var kommet over oss, i vår hånd.
24 Hvem skulde vel holde med eder i dette? Nei, den som drog med i striden, skal ikke ha større del av byttet enn den som blev igjen ved trosset; de skal dele likt.
25 Og således blev det fra den dag og fremover - han gjorde dette til lov og rett i Israel, således som det er den dag idag.
26 Da David kom til Siklag, sendte han noget av byttet til Judas eldste, de som var hans venner, og lot si: Se, her er en gave til eder av byttet som jeg har tatt fra Herrens fiender -
27 til dem i Betel sendte han, og til dem i Ramot-Negeb og til dem i Jattir
28 og til dem i Aroer og til dem i Sifmot og til dem i Estemoa
29 og til dem i Rakal og til dem i jerahme'elittenes byer og til dem i kenittenes byer
30 og til dem i Horma og til dem i Kor-Asan og til dem i Atak
31 og til dem i Hebron og til alle de steder hvor David hadde vanket om med sine menn.
10 For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennem havet
2 og blev alle døpt til Moses i skyen og i havet,
3 og de åt alle den samme åndelige mat
4 og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus;
5 allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; for de blev slått ned i ørkenen.
6 Men disse ting skjedde som forbilleder for oss, forat ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det.
7 Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom nogen av dem, som skrevet er: Folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke!
8 La oss heller ikke drive hor, likesom nogen av dem drev hor og falt på én dag tre og tyve tusen!
9 La oss heller ikke friste Kristus, likesom nogen av dem fristet ham og blev ødelagt av slanger!
10 Knurr heller ikke, likesom nogen av dem knurret og blev ødelagt av ødeleggeren!
11 Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.
12 Derfor, den som tykkes sig å stå, han se til at han ikke faller!
13 Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.
14 Derfor, mine elskede, fly fra avgudsdyrkelsen!
15 Jeg taler til eder som til forstandige; døm selv det jeg sier!
16 Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfund med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfund med Kristi legeme?
17 Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød.
18 Se til Israel efter kjødet: Har ikke de som eter offerne, samfund med alteret?
19 Hvad mener jeg altså? at det er noget avguds-offer til? eller at det er nogen avgud til?
20 Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med de onde ånder.
21 I kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk; I kan ikke ha del I Herrens bord og i onde ånders bord.
22 Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? vi er vel ikke sterkere enn han?
23 Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt opbygger.
24 Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!
25 Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det;
26 for jorden og alt det som fyller den, hører Herren til.
27 Og dersom nogen av de vantro ber eder til gjest, og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes frem for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det.
28 Men dersom nogen sier til eder: Dette er avguds-offer, da la være å ete det, for hans skyld som sa eder det, og for samvittighetens skyld!
29 Jeg mener ikke ens egen samvittighet, men næstens. For hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet?
30 Dersom jeg nyter det med takk, hvorfor skal jeg da spottes for det som jeg takker for?
31 Enten I altså eter eller drikker, eller hvad I gjør, så gjør alt til Guds ære!
32 Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet,
33 likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.
8 Og det skjedde i det sjette år, i den sjette måned, på den femte dag i måneden, mens jeg satt i mitt hus, og Judas eldste satt foran mig, at Herrens, Israels Guds hånd falt på mig der.
2 Og jeg så, og se, det var noget som var som ild å se til; fra det som var å se av hans lender og nedover, var alt som ild, og fra hans lender og opover var det som en glans å se til, som skinnet av det blanke metall.
3 Og han rakte ut noget som lignet en hånd, og tok mig ved håret på mitt hode, og et vær løftet mig op mellem jorden og himmelen og førte mig i syner fra Gud til Jerusalem, til inngangen av den indre forgårds port, som vender mot nord, der hvor nidkjærhets-billedet stod, det som vakte Guds nidkjærhet.
4 Og der så jeg Israels Guds herlighet, likesom i det syn jeg hadde sett i dalen.
5 Og han sa til mig: Menneskesønn, løft dine øine mot nord! Og jeg løftet mine øine mot nord og fikk se nidkjærhets-billedet nordenfor alterporten ved inngangen.
6 Og han sa til mig: Menneskesønn! Ser du hvad disse gjør? Store vederstyggeligheter er det Israels hus her gjør, så jeg må dra langt bort fra min helligdom; men du skal ennu få se flere store vederstyggeligheter.
7 Og han førte mig til inngangen av forgården, og jeg så, og se, der var et hull i veggen.
8 Og han sa til mig: Menneskesønn, bryt igjennom veggen! Og jeg brøt igjennem veggen og fikk se en dør.
9 Og han sa til mig: Gå inn og se de fæle vederstyggeligheter som de gjør der!
10 Og jeg gikk inn og så, og se, der var alle slags billeder av vederstyggelige kryp og firføtte dyr og alle Israels folks motbydelige avguder, inngravd på veggene rundt omkring.
11 Og foran dem stod sytti menn av de eldste i Israels folk, og Ja'asanja, Safans sønn, stod midt iblandt dem, og hver av dem hadde et røkelsekar i hånden, og det steg op duft av røkelseskyen.
12 Og han sa til mig: Har du sett, menneskesønn, hvad de eldste i Israels folk gjør i mørket, hver i sine billedkammer? For de sier: Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet.
13 Og han sa til mig: Ennu skal du få se flere store vederstyggeligheter som de gjør.
14 Og han førte mig til inngangen av porten til Herrens hus, den port som vender mot nord, og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus[a].
15 Og han sa til mig: Har du sett det, menneskesønn? Ennu skal du få se flere vederstyggeligheter, større enn disse.
16 Og han førte mig inn i den indre forgård til Herrens hus, og se, ved inngangen til Herrens tempel, mellem forhallen og alteret, var det omkring fem og tyve menn som vendte ryggen mot Herrens tempel og ansiktet mot øst, og de bøide sig mot øst for solen.
17 Og han sa til mig: Har du sett det, menneskesønn? Var det ikke nok for Judas hus å gjøre de vederstyggeligheter de her har gjort, siden de også har opfylt landet med vold og atter vakt min harme? Se hvorledes de nu holder kvisten op til sin nese[b].
18 Derfor vil da også jeg la min harme råde; jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare dem; og om de roper for mine ører med høi røst, vil jeg ikke høre dem.
46 Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot[a]; en sang.
2 Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.
3 Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes, og om fjell rokkes i havets hjerte,
4 om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.
5 En strøm - dens bekker gleder Guds stad, den Høiestes hellige bolig.
6 Gud er midt i den, den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter frem.
7 Folkeferd bruste, riker blev rokket; han lot sin røst høre, jorden smeltet.
8 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
9 Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden!
10 Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen sønder og hugger spydet av; vognene brenner han op med ild.
11 Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden.
12 Herren, hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. Sela.
47 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.
3 For Herren, den Høieste, er forferdelig, en stor konge over all jorden.
4 Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter.
5 Han utvelger oss vår arvelodd, Jakobs, hans elskedes herlighet. Sela.
6 Gud fór op under jubelrop, Herren under basuners lyd.
7 Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng!
8 For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis!
9 Gud er konge over folkene, Gud har satt sig på sin hellige trone.
10 Folkenes fyrster samler sig med Abrahams Guds folk; for jordens skjold hører Gud til, han er såre ophøiet.