M’Cheyne Bible Reading Plan

27 Men David tenkte ved sig selv: Engang kommer jeg nu allikevel til å miste livet for Sauls hånd; jeg har ikke noget godt i vente. Jeg vil undfly til filistrenes land; så vil Saul holde op med å lete efter mig i hele Israels land, og jeg slipper ut av hans hånd.

² Så brøt David op og drog med de seks hundre mann som var hos ham, over til Akis, sønn av Maok, kongen i Gat.

³ Og David blev boende hos Akis i Gat, både han og hans menn, hver med sitt hus, David med sine to hustruer, Akinoam fra Jisre'el og Abiga'il fra Karmel, Nabals hustru.

⁴ Og da Saul fikk vite at David var flyktet til Gat, lette han ikke lenger efter ham.

⁵ Så sa David til Akis: Har jeg funnet nåde for dine øine, så la mig få et sted å bo på i en av landsbyene. Hvorfor skal din tjener bo hos dig i kongestaden?

⁶ Da gav Akis ham samme dag Siklag; derfor har Siklag hørt Judas konger til helt til denne dag.

⁷ Den tid David bodde i filistrenes land, var i alt ett år og fire måneder.

⁸ David og hans menn drog op og overfalt gesurittene og girsittene og amalekittene; det var de folk som fra eldgammel tid hadde bodd i det land som strekker sig bortimot Sur og helt til Egyptens land.

⁹ Og hver gang David herjet landet, lot han hverken mann eller kvinne bli i live; men han tok både småfe og storfe og asener og kameler og klær og drog så tilbake, og når han så kom til Akis,

¹⁰ og Akis spurte: I har vel ikke gjort noget innfall idag? da svarte David: Jo, i sydlandet, både blandt Judas menn og blandt jerahme'elittene og kenittene.

¹¹ David lot hverken mann eller kvinne bli i live eller tok dem med sig til Gat; for han tenkte: De kunde fortelle om oss og si: Så og så har David gjort. Således bar han sig at i all den tid han bodde i filistrenes land.

¹² Og Akis trodde David og tenkte: Han har gjort sig forhatt blandt Israel, sitt folk, og nu kommer han til å være min tjener for all tid.

8 Men vedkommende avgudsofferne, da vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskapen opblåser, men kjærligheten opbygger;

² om nogen tykkes sig å kjenne noget, han har aldri kjent noget således som en bør kjenne det;

³ men om nogen elsker Gud, han er kjent av ham.

⁴ Hvad nu det vedkommer å ete av avguds-offerne, da vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én.

⁵ For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden - som det jo er mange guder og mange herrer -

⁶ så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.

⁷ Dog, den kunnskap er ikke hos alle; men somme gjør sig ennu samvittighet for avgudens skyld og eter det derfor som avguds-offer, og deres samvittighet, som er skrøpelig, blir uren.

⁸ Men mat gir oss jo ikke verd for Gud; hverken vinner vi noget om vi eter, eller taper noget om vi ikke eter.

⁹ Men se til at ikke denne eders frihet blir til anstøt for de skrøpelige!

¹⁰ For dersom nogen ser dig som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet?

¹¹ da går jo den skrøpelige fortapt for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død!

¹² Men når I således synder mot eders brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder I mot Kristus.

¹³ Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for ikke å volde min bror anstøt.

6 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

² Menneskesønn! Vend ditt åsyn mot Israels fjell og spå mot dem

³ og si: I Israels fjell! Hør Herrens, Israels Guds ord! Så sier Herren, Israels Gud, til fjellene og haugene, til bekkene og dalene: Se, jeg lar sverd komme over eder og gjør eders offerhauger til intet.

⁴ Eders altere skal ødelegges, og eders solstøtter knuses, og jeg vil la eders drepte falle for eders motbydelige avguders åsyn.

⁵ Og jeg vil legge Israels barns døde kropper for eders motbydelige avguders åsyn og sprede eders ben rundt omkring eders altere.

⁶ Hvor I så bor, skal byene ødelegges og offerhaugene bli forlatt, forat eders altere må bli ødelagt og forlatt, og eders motbydelige avguder knust og gjort til intet, og eders solstøtter nedhugget, og eders henders verk utslettet;

⁷ drepte menn skal falle midt iblandt eder, og I skal kjenne at jeg er Herren.

⁸ Men jeg vil la en levning bli igjen, så nogen av eder undgår sverdet ute blandt folkene, når I blir spredt omkring i landene.

⁹ Og de av eder som slipper unda, skal komme mig i hu blandt folkene, hvor de er i fangenskap, når jeg har knust deres utro hjerter som var veket fra mig, og deres øine som i utroskap fulgte deres motbydelige avguder; og de skal vemmes ved sig selv for de onde gjerningers skyld som de har gjort - for alle sine vederstyggeligheter,

¹⁰ og de skal kjenne at jeg er Herren. Det er ikke for ingen ting jeg har talt om å føre denne ulykke over dem.

¹¹ Så sier Herren, Israels Gud: Slå dine hender sammen og stamp med din fot og rop akk og ve over alle de onde vederstyggeligheter i Israels hus; for de skal falle for sverdet, for hunger og for pest.

¹² Den som er langt borte, skal dø av pest, og den som er nær, skal falle for sverdet, og den som er igjen og er berget, skal dø av hunger, og jeg vil uttømme min harme på dem.

¹³ Og I skal kjenne at jeg er Herren, når deres drepte menn ligger midt iblandt deres motbydelige avguder, rundt omkring deres altere, på hver høi bakke, på alle fjelltoppene og under hvert grønt tre og hver løvrik terebinte, på alle de steder hvor de ofret alle sine motbydelige avguder en velbehagelig duft.

¹⁴ Og jeg vil rekke ut min hånd mot dem og gjøre landet til en ørk og et øde verre enn Dibla-ørkenen, hvor de så bor, og de skal kjenne at jeg er Herren.

44 Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.

² Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.

³ Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.

⁴ For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.

⁵ Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!

⁶ Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.

⁷ For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,

⁸ men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.

⁹ Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.

¹⁰ Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.

¹¹ Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.

¹² Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.

¹³ Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.

¹⁴ Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.

¹⁵ Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.

¹⁶ Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,

¹⁷ når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.

¹⁸ Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.

¹⁹ Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,

²⁰ så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.

²¹ Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,

²² skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.

²³ Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

²⁴ Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!

²⁵ Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?

²⁶ For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.

²⁷ Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!