M’Cheyne Bible Reading Plan
34 Og Herren talte til Moses og sa:
2 Byd Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i Kana'ans land, så er dette det land som skal tilfalle eder som arv - Kana'ans land, så langt dets grenser når.
3 På sydsiden skal eders land gå fra ørkenen Sin langsmed Edom, og eders sydgrense skal i øst begynne ved enden av Salthavet.
4 Så skal grensen svinge sørom Akrabbim-skaret og gå frem til Sin, og den skal gå ut i syd for Kades-Barnea og så gå videre til Hasar-Adar og derfra ta over til Asmon.
5 Fra Asmon skal grensen svinge bort til Egyptens bekk og så gå ut i havet.
6 I vest skal eders grense være det store hav og landet langsmed det; dette skal være eders grense i vest.
7 Og dette skal være eders grense i nord: Fra det store hav skal I avmerke grenselinjen til fjellet Hor.
8 Fra fjellet Hor skal I avmerke grensen dit hvor veien går til Hamat, og grensen skal gå ut ved Sedad.
9 Så skal grensen gå videre til Sifron og ende ved Hasar-Enan. Dette skal være eders grense i nord.
10 Mot øst skal I avmerke eder en grenselinje som går fra Hasar-Enan til Sefam.
11 Fra Sefam skal grensen gå ned til Ribla østenfor Ajin og derfra gå videre ned til den når fjellskråningen østenfor Kinnerets sjø[a].
12 Så skal grensen gå videre ned til Jordan og ende ved Salthavet. Dette skal være eders land efter dets grenser rundt omkring.
13 Og Moses bød Israels barn og sa: Dette er det land I skal få til arv ved loddkasting, og som Herren har befalt å gi de ni stammer og den halve stamme.
14 For Rubens barns stamme med sine familier og Gads barns stamme med sine familier og den halve Manasse stamme har alt fått sin arv;
15 disse to og en halv stamme har fått sin arv på denne side av Jordan midt imot Jeriko - mot øst, mot solens opgang.
16 Og Herren talte til Moses og sa:
17 Dette er navnene på de menn som skal skifte ut landet mellem eder: Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn,
18 og så en høvding for hver stamme, som I skal ta til å skifte ut landet,
19 og dette er navnene på disse menn: for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn,
20 og for Simeons barns stamme Semuel, Ammihuds sønn,
21 for Benjamins stamme Elidad, Kislons sønn,
22 og for Dans barns stamme en høvding, Bukki, Joglis sønn,
23 for Josefs barn: for Manasses barns stamme en høvding, Hanniel, Efods sønn,
24 og for Efra'ims barns stamme en høvding, Kemuel, Siftans sønn,
25 og for Sebulons barns stamme en høvding, Elisafan, Parnaks sønn,
26 og for Issakars barns stamme en høvding, Paltiel, Assans sønn,
27 og for Asers barns stamme en høvding, Akihud, Selomis sønn,
28 og for Naftalis barns stamme en høvding, Pedael, Ammihuds sønn.
29 Disse menn var det som Herren sa skulde skifte ut arveloddene mellem Israels barn i Kana'ans land.
38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
46 Og han gav gnageren[a] deres grøde og gresshoppen deres høst.
47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål[b].
65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.
26 På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.
2 Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.
3 Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit.
4 Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.
5 For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.
6 Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg.
7 Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.
8 På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå.
9 Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.
10 Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet.
11 Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender.
12 Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.
13 Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn.
14 Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op[a]; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet.
15 Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut.
16 Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem.
17 Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre!
18 Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden.
19 Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.
20 Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over!
21 For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.
4 I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden.
2 På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud;
3 og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud; og dette er Antikristens ånd, som I har hørt kommer, og den er allerede nu i verden.
4 I er av Gud, mine barn, og har seiret over dem; for han som er i eder, er større enn han som er i verden.
5 De er av verden; derfor taler de av verden, og verden hører dem;
6 vi er av Gud; den som kjenner Gud, hører oss; den som ikke er av Gud, hører oss ikke. På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.
7 I elskede! la oss elske hverandre! for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.
8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.
9 Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblandt oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, forat vi skal leve ved ham.
10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
11 I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.
12 Ingen har nogensinne sett Gud; dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss.
13 På dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd.
14 Og vi har sett og vidner at Faderen har sendt sin Sønn til frelse for verden.
15 Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.
16 Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.
17 I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss at vi har frimodighet på dommens dag; for likesom han er, så er og vi i denne verden.
18 Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i sig; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.
19 Vi elsker fordi han elsket oss først.
20 Dersom nogen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett?
21 Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror.